mygg

En harmløs malariamygg? Hunnene suger blod, men ny forskning viser at malariamyggen Anopheles gambiae er et kryptisk artskompleks hvor bare noen arter er i stand til å overføre malariaparasitten til mennesker.

Når en art ikke lenger er en art

Utseendet er ikke alt: To individer som ser helt like ut, kan tilhøre ulike arter. De kryptiske artene har mange hemmeligheter som er i ferd med å bli avslørt.

Av Dag Inge Danielsen, Bjarne Røsjø
Publisert 5. juli 2016

Spørsmålet ble 13. juni belyst og debattert på Naturhistorisk museum (NHM) ved Universitetet i Oslo, av noen av verdens ledende eksperter på temaet kryptiske arter. Museet var vertskap for en internasjonal konferanse.

– I teorien er det evnen til å reprodusere som er kjennetegnet på en art. Imidlertid er det etablert praksis å definere en art basert på morfologi. Det betyr at enkeltindivider sies å tilhøre samme art hvis de har veldig likt utseende, forklarer professor Torsten H. Struck ved NHM.

Men utseendet er ikke alt. Takket være den økte bruken av DNA-baserte metoder er biologer nylig blitt i stand til å identifisere et antall arter innenfor det som tradisjonelt har vært definert som etablerte arter. I noen av disse tilfellene er det mulig å se forskjeller i utseendet, men i andre tilfeller er det ikke mulig å påvise synlige forskjeller. De ulike artene kan være så like at selv ikke de meste erfarne ekspertene er i stand til å se forskjell.

: Torstein H Struck i grønn skjorte, Dimitar Dimitrov i hvit og José Cerca de Oliveira i blå skjorte

Slike artskomplekser er kjent som kryptiske arter. En kryptisk art er altså betegnelsen på et medlem av en gruppe arter som tilfredsstiller definisjonen på en art ved at de er reproduktivt adskilt, men som er vanskelige å skille fra hverandre basert på utseendet.

Kunnskapen om de kryptiske artene utfordrer mye av den konvensjonelle tankegangen som er grunnlaget for tradisjonell taksonomi og biologisk klassifisering.

Hvorfor er kryptiske arter viktige?

Siden det ikke er mulig å se forskjell på de kryptiske artene innen samme kompleks, er det blitt hevdet at individer fra de ulike artene kunne krysses med hverandre. Da skulle man tro at det genetiske mangfoldet var lite, men isteden har det vist seg at kryptiske arter inneholder et uventet stort genetisk mangfold.

Selv om det blir oppdaget stadig flere kryptiske arter, gjenstår fortsatt en rekke spørsmål:

  • Hvorfor finnes det så mange kryptiske arter?
  • Er fenomenet utbredt over hele “livets tre”, det vil si blant både planter, sopp, mark, insekter, fugler og pattedyr?
  • Forekommer fenomenet oftere i visse miljøer, for eksempel i havet?
  • Finnes det en vanlig prosess som kan forklare fenomenet?

Nyere forskning tyder på at kryptiske arter kan være ulike når det gjelder habitatpreferanser, kjemiske kommunikasjonssystemer eller ernæring, selv om de ser helt like ut.

Malariamyggen som ikke overfører malaria

Å identifisere ulike arter er viktig innen mange anvendte forskningsfelt, som for eksempel bevaringsbiologi og epidemiologi. Et viktig eksempel kommer fra malariamyggen Anopheles gambiae, som er ansvarlig for overføringen av malariaparasitter til mennesker. Denne arten ble nylig klassifisert som et kompleks av kryptiske arter, og det er interessant å merke seg at bare noen av artene i komplekset er i stand til å overføre malaria.

De ulike kryptiske myggartene trives blant annet i forskjellige typer vanndammer. I dette tilfellet er det åpenbart viktig å identifisere de kryptiske artene korrekt, før man utformer tiltak for å hindre overføring av malariaparasitter til mennesker.

Fremtidige resultater

Formålet med konferansen ved Naturhistorisk museum i Oslo var å diskutere prosesser og konsekvenser rundt forskningen på kryptiske arter. Om lag 50 forskere var samlet på Tøyen hovedgård i Botanisk hage. 

: Torstein H Struck i grønn skjorte, Dimitar Dimitrov i hvit og José Cerca de Oliveira i blå skjorte

Professor Torsten H. Struck (NHM, UiO) holdt innledningsforedraget og ble etterfulgt av tre hovedtalere: Professor Jeffrey Feder (University of Notre Dame, USA), professor Gene Hunt (National Museum of Natural History, Smithsonian Institution, USA) og professor Sarah Samadi (Museum National D' Histoire Naturelle, Paris).

Diskusjonene under konferansen viste at et kryptisk artskompleks antakelig også vil føre til utvikling av kryptiske arter blant artenes tilknyttede parasitter.

Et annet funn var at påvisningen av kryptiske arter er knyttet til de enkelte forskernes etablerte taksonomiske praksis. Jo mindre tilbøyelig en forsker er til å beskrive en ny art på grunnlag ørsmå forskjeller, desto større er antallet kryptiske arter som oppdages. Påvisningen av kryptiske arter er derfor til dels avhengig av «forskerøynene som ser».

De offentlige foredragene ble etterfulgt av ytterligere diskusjoner om begreper og konsekvenser knyttet til forskningen på kryptiske arter. Etter konferansen vil forskere fra NHM skrive en vitenskapelig artikkel som drøfter forekomsten av kryptiske arter og peker ut kursen for fremtidige studier av temaet.