Image
""

Vaksineutstyr fra England på 1920-tallet. Foto: Wellcome Collection/Science Museum, London (CC BY 4.0)

Ekle eksperimenter ga livreddende metoder

Veien til den første vaksinasjonen var brokete, men førte til immunisering mot koppeviruset.

Artikkelen er skrevet av Liva Vågsnes

Det er vår i Istanbul. Året er 1717. Lady Mary Wortley Montagu – eventyrer, forfatter og poet – befinner seg her i forbindelse med sin manns ambassadepost. Det er her hun overværer en såkalt inokulasjon som skulle vise seg å være livreddende.

Ladyen mister en bror som følge av kopperinfeksjon, en infeksjon hun selv overlever, men hun var for alltid etter merket av stygge kopparr i ansiktet. Det antas at cirka 45 millioner mennesker mistet livet i Europa som følge av kopperinfeksjon på 1700-tallet.

I Afrika, Kina og India derimot, hadde inokulasjon blitt brukt allerede i flere hundre år før den kom til Istanbul. Vi vet ikke egentlig hvem som fant på den.

Metoden gikk ut på å samle litt puss fra en blemme til en person som var mildt infisert, for så å skrape litt i huden på armen til en annen person og smøre pusset på. Det er lettere for kroppen å takle infeksjonen hvis den kommer inn i en perifer kroppsdel som armen, enn hvis den kommer inn via de store slimhinneoverflatene i lungene, i nærheten av viktige organer.

En annen variant var å tørke pusset for så å blåse det opp i nesen på en annen person med et rør. I tørkeprosessen ville ofte viruset bli såpass ødelagt at det tåltes bedre.

Liva Vågsnes er masterstudent ved Institutt for biovitenskap. Artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Fungerte som en vaksine

Det viste seg at inokulasjon ofte fungerte som en vaksine. Menneskene fikk bare en mild infeksjon, få utslett og mange færre døde. Vanligvis ville en kopperinfeksjon gi magesmerter, diare, oppkast, langvarig feber, utslett over hele kroppen, risiko for blindhet og, ikke minst, å miste livet.

Lady Wortley Montagu var begeistret for metoden og fremmet den da hun kom tilbake til England. Hun lot også sine barn inokulere. Denne metoden var svært omstridt, men spredte seg likevel, først i Storbritannia og USA, siden til andre europeiske land. Også her i Norge ble denne metoden brukt.

Men den var selvsagt ikke like sikker som en vaksine. Flere pasienter som var inokulert, døde, og selve metoden kunne noen ganger føre til spredningen av koppeviruset.

Kukopper

En engelsk lege ved navn Edward Jenner (1749–1823) hadde selv fått med seg denne metoden. Samtidig hadde han hørt at budeier kunne få kukopper siden de hadde så mye nærkontakt med kuene. Budeiene skrøt av at de kom til å beholde den pene huden i ansiktet sitt siden de ikke kom til å få kopperinfeksjon med påfølgende arr.

Det viste seg at budeiene gjerne bare fikk noen få blemmer på armen og at de tålte sykdommen godt. Ikke bare det, men den førte til immunitet mot variola, koppeviruset som rammer mennesker.

Jenner fikk ideen om at han ville bruke puss fra en kukopperblemme fra hånden til ei budeie. Han samlet inn, rispet deretter huden på armen til en liten gutt på åtte år ved navn James Phipps og smurte på pusset. Gutten fikk en mild infeksjon med noen få utslett og litt feber.

Seks uker senere påførte Jenner gutten en ny inokulasjon, denne gangen med koppeviruset som rammer mennesker. Phipps viste etter dette ingen tegn på sykdom. Jenner gjorde det samme eksperimentet på flere familiemedlemmer, venner og bekjente.

I 1798, publiserte han resultatet av 23 slike eksperimenter. På denne måten har han blitt anerkjent som oppfinneren av vaksine.

Denne tegningen fra 1808 viser Edward Jenner og to kollegaer som jager bort tre av den tidens vaksinemotstandere. Illustrasjon: I. Cruikshank/Wellcome Collection

Tiden etter Jenner

Ettersom kunnskapen om mikrober, medisin og biokjemiske metoder økte utover 1800- og 1900-tallet, ble også de fremstilte vaksinene tryggere og mer effektive. Bruk av ufarliggjorte virus uttynnet i løsning, konserveringsmidler og hjelpestoffer bidro til sikkerheten og oppnåelsen av immuniteten for smittestoffet.

Utstrakt bruk av testing før distribusjon samt riktig oppbevaring og rutiner ved distribusjon har ytterligere forsterket kontrollen med vaksinene. Vi ser i forbindelse med fremstilling av koronavaksinen at med intensivt arbeid tar det omtrent ett år å lage en trygg vaksine.

Så hva er en vaksine? En vaksine er en ufarlig variant eller del av et patogen (virus, sopp, parasitt eller bakterie) eller giftstoff fra patogenet, som stimulerer vertens immunsystem til å bygge et forsvar mot patogenet eller giftstoffet.

Ordet vaksine stammer fra «vacca» som er det latinske navnet for ku. Jenner innførte selv ordet «vaccine» i publiseringen sin, og begrepet ble siden tatt i bruk av andre.

Og hvordan gikk det med koppeviruset? Er det en fare i dag? Koppeviruset ble av WHO erklært utryddet i 1979 etter flere perioder med globale påbud om vaksinering.

Dette er en sannhet med modifikasjoner. Selv om alt materiale som inneholdt koppeviruset ble pålagt destruert, har et laboratorium i USA og et i Russland fortsatt fått beholde det til eventuell vaksinefremstilling ved nye utbrudd av koppevirus.

Dagens situasjon

Vår i Oslo, 2021. Folk stiller seg i kø for å få vaksine mot koronaviruset som gir sykdommen Covid-19. Det er lenge siden vi har blitt rammet av en så alvorlig epidemi i Norge. Det er registrert at verdenspandemien har krevd over tre millioner menneskeliv.

Tiltak som nedstengning av samfunnsfunksjoner og karantene har gjort at mange mennesker har mistet jobben og livskvalitet. Dessuten sliter en del med ettervirkninger og traumer etter gjennomgått koronainfeksjon. Det finnes ingen effektiv medisin mot viruset, og vi er helt avhengig av vaksiner for å stoppe pandemien.

Uten vaksiner hadde nok verden sett ganske annerledes ut. De bidrar til at vi får en forutsigbar hverdag som igjen gir grunnlaget for velferd.

Og hvor mange hundre millioner av menneskeliv er ikke spart opp gjennom tiden på grunn av bruk av vaksinering? To–tre millioner mennesker reddes hvert år. Bare tilgang på rent vann regnes for å ha spart flere liv enn vaksiner i kampen mot smittsomme sykdommer, ifølge WHO.

Så når du sitter der og venter på stikket i armen, rett en takknemlig tanke til alle menneskene som har bidratt til kunnskapen om og fremstillingen av vaksiner opp gjennom århundrene – slik at du skulle få et tryggere liv.

Kilder:

Neil A. Campell mfl: Biology A Global Approach. Pearson, 2017.

Isobel Grundy: Lady Mary Wortley Montagu. Oxford University Press, 1999.

Lady Mary Wortley Montagu: Selected Letters. Penguin Books, 1997.

«Edward Jenner | English surgeon»Encyclopedia Britannica.

Morten Tryland: Kopper og koppevirus – 200 år siden første vaksinasjon i Norge. Tidsskriftet, 2001.

Tone Fredsvik Gregers: Alt du må vite om vaksiner. Humanist forlag, 2016.