Image
Alexander Sandtorv

- Hvis ingen vet hva vi kjemikere holder på med, blir vi irrelevante i samfunnet, poengterer Alexander Sandtorv. Foto: Ola Sæther

– Vi trenger kjemi for å leve mer i harmoni med naturen

Den lekne kjemikeren elsker å formidle. – Jeg vil gjerne treffe de som ikke vet noe om kjemi, sier rikskjemiker Alexander Sandtorv.

For fire år siden stod Alexander Sandtorv frem i lokalavisa Vestnytt og fortalte om mobbingen han ble utsatt for i ungdomsskolen. Medelevene julte ham opp. Han ble stukket med passerspisser og måtte duknakket ta imot både latter og spydigheter. «Ungdomsskolen var som et sort hull i meg, et mørke som har fulgt meg inn i voksenårene.» Som ung voksen gikk han i terapi i mange år. Lite visste den skoleflinke og lubne tenåringen fra øyriket Sotra utenfor Bergen, at han som voksen ikke bare skulle bli landets fremste populærvitenskapelige formidler i kjemi, men selveste rikskjemikeren som alle snakker om og som kronprins Haakon Magnus i høst ønsket å bli kjent med.

Han er i dag førsteamanuensis i kjemi ved Universitetet i Oslo. Sandtorvs kontor er – til akademiker å være – usedvanlig ryddig.

– Velkommen til kommandosentralen på Kjemisk institutt, sier Alexander Sandtorv og ler.

Det eneste krydderet på skrivebordet hans er vernebriller, antibac og en kopp med teksten «Pain is temporary, paper is forever». I bokhyllen står fem, seks fagbøker. Samt en haug av hans egne bøker. Dem har han mange av. I løpet av de siste årene har han skrevet ikke mindre enn ti bøker om kjemi. Og da snakker vi om alt fra lettleste, populærvitenskapelige kjemibøker for barn og unge, oppfriskningslitteratur for elever i videregående og lærebøker for vaskeekte kjemistudenter. Den ene av dem ble kåret til årets beste lærebok i 2017.

Selv om kontoret hans ligger bortgjemt i den anonyme, østre blokken i den nedslitte Kjemibygningen, i en etasje der ingen streifer forbi ved en tilfeldighet, er Alexander Sandtorv alt annet enn anonym. Han elsker å formidle til allmennheten og er ukentlig i mange medier.

For noen år siden var han på Lindmo. Han er ofte i TV2. For ikke så lenge siden ble han med i et av programmene deres om natur og sminke. De ønsket en skoletime om naturlig sminke for influensere. Slikt takker han ikke nei til.

Les mer om Sandtorvs deltakelse i programmet i denne artikkelen Vanlig innhold i kosmetikk kan være farlig.

– Jeg ønsker ikke bare å nå de menneskene som naturlig oppsøker den kunnskapen jeg vil formidle. Jeg vil gjerne treffe publikum som ikke vet noe om kjemi. Publikummet mitt er et tverrsnitt av befolkningen, som bakere, frisører og uføretrygdete.

Sandtorv får mange tilbakemeldinger fra folk han aldri har møtt.

– Det gir jobben min mening. Hvis ingen vet hva vi kjemikere holder på med, blir vi irrelevante i samfunnet. Hvis du spør hundre tilfeldige mennesker på Karl Johan om hva de tenker om kjemi, vil mange av dem svare atombomber, gift, død og plast. Folk flest har et negativt syn på kjemi. Det er et problem for oss kjemikere. Vi har et altfor dårlig rykte.

– Hva er kjemi for deg?

– Kjemi er mulighetenes vitenskap. Det unike med kjemi er at vi kan skape helt nye stoffer som ikke finnes naturlig på planeten. Kjemi handler om å undersøke hvordan disse stoffene kan brukes til alt fra medisiner mot kreft, moderne drivstoff og til å lage bittesmå telefoner. Skal vi slutte å bruke noen stoffer, slik som bensin, må vi finne frem til noe annet. Hvis vi skal kurere farlige sykdommer, må vi ha nye legemidler. Det er nettopp dette som er kjemi for meg. Vi trenger kjemi for å hjelpe mennesker og til å leve mer i harmoni med naturen.

For å skape begeistring for kjemi ønsker Sandtorv at flere kjemikere gjorde som han og ble formidlere for allmennheten.

Sandtorv fikk formidlingsprisen til Titan.uio.no 2021 for sin usnobbete formidling. Les saken her: Titan-prisen til Alexander H. Sandtorv.

– Selv om jeg også har andre kollegaer som formidler kjemi, trenger vi flere som systematisk formidler kjemi over lang tid for et bredt publikum. Jeg har naturlig tatt rollen som rikskjemiker. Jeg skulle gjerne hatt med flere. Det er plass til mange av oss. Journalister ringer til meg hele tiden. Jeg forsøker ofte å skyve dem over på kollegaer. Vi må ha flere synlige kjemikere i Norge.

 – De fleste bøkene mine er skrevet i sengen. Det er der jeg skriver best, fremhever Alexander Sandtorv. Foto: Ola Sæther

Timeplanen hans er sprengt.

– Jobben min er veldig hektisk. Formidlingen skjer på fritiden min. Tiden min strekker ikke til. En uke har bare sju dager.

På de mest intense dagene har han ikke plass til en eneste spontan avtale.

– I løpet av en dag kan jeg både diskutere forskning, veilede studenter, undervise, være i studio, diskutere nyhetssaker med journalister og ha møter med forlag.

Det siste kommer godt med. Selv om han allerede har skrevet ti bøker, har han flere store bokplaner. Han jobber også med den ukentlige spalten i Morgenbladet og blir kontaktet flere ganger i uken av journalister som trenger faglig påfyll til saker som skal inn i media. Og som om det ikke er nok, er han også mye på radio og i podcaster – for å nevne noe.

Da er det godt at Sandtorv har evnen til å utnytte tiden sin mest mulig effektivt.

– Hvordan rekker du alt?

– Jeg jobber med manus på reiser. Når jeg bare har en ledig time til overs, skjer det noe med effektiviteten min. Da presterer jeg på veldig høyt nivå. De beste tekstene har jeg skrevet på flyplasser og på kafé. Og i sengen.

Ja, du leste riktig! Sandtorv skriver best i sengen.

– Jeg er ofte i manko på søvn. Hvis jeg kan velge selv, står jeg opp klokka sju. Hvis jeg sover dårlig, starter jeg dagen litt tidligere. Da står jeg gjerne opp mellom fire og fem.

Morgenritualet hans er uansett det samme. Han tar et glass kaldt vann, setter på kaffetrakteren og spiser yoghurt i sengen, mens han ser på youtube-filmer, gjerne noe om gaming.

Når den første kaffekoppen er inntatt, starter han arbeidsdagen. Fortsatt liggende i sengen. Den eneste forskjellen er at han har byttet ut pysjamasen med vanlige klær.

– De fleste bøkene er skrevet i sengen. Den ene boken har jeg jobbet med i tre år.

Den er nettopp kommet og heter «Fylla har skylda – med vitenskapen inn i bakrusen».

– Dette er en vitenskapelig guide til dagen derpå. Her kan du lese om hva bakfylla er, hvorfor vi får den, hvordan den virker og om det er sant at «øl og vin blir fin».

– Tre års arbeid er omsider i boks! Dette er så gøy! I boken gir jeg svar på hvordan man kan bruke vitenskapen til å bli minst mulig bakfull.

– Hvorfor akkurat en slik bok?

– Jeg har vært bakfull mange ganger. Når du ligger der dundrende bakfull og angrer, lurer du på hvorfor. Det er nettopp det som er så gøy med det naturvitenskapelige blikket.

Han kommer også ut med en barnebok til våren. Det er den første boken i en serie om vitenskapelig galskap. Her skal han fortelle de morsomste og mest absurde historiene om elleville eksperimenter. Yndlingseksperimentet hans er fra 1800-tallet. En kriminell hadde blitt henrettet i Glasgow. Et par professorer og leger la liket på et bord og koblet det til elektrisk strøm. Da ristet liket og pekte på folk.

– Dette handler om fakta og naturvitenskap og den deilige, barnslige fascinasjonen for det ekle og makabre.

– Så barn liker dette?

– Barn elsker ekle ting og har en iboende evne til å la seg fascinere av alt. Jeg skal bruke de ekle tingene til å lære barn om kropp og anatomi og få dem interessert i naturvitenskap, poengterer Sandtorv.

Han liker det lekne.

– Jeg er en tullemann og ingen kjip og tørr akademiker. Jeg har aldri hatt noe til overs for trang og akademisk kutyme. Det er kjedelig.

– Jeg elsker å jobbe med Kristopher Schau. På papiret har vi ingenting til felles, men i virkeligheten har vi alt til felles. Nå har vi ti tusen lyttere i uken. Det er ganske sykt, forteller Alexander Sandtorv. Foto: Ola Sæther

Allerede som barn likte han å eksperimentere.

Nysgjerrigheten min drev meg. Jeg gjorde ørten millioner eksperimenter i stuen. Det ble mye smell og griseri. Jeg så på meg selv som en trollmann med kappe og spiss hatt.

Da han var fem år, plukket han tusjer fra hverandre for å se hvor fargen i blekket kom fra. En annen gang plasserte han mat fra kjøleskapet i en tekanne for å se hva som skjedde.

– Heksebrygget mugnet. Det var kult. Det ble liv med masse muggsopp.

Det var da han spurte moren sin om de kunne låne bøker på biblioteket.

– Jeg slukte alt av bøker. De bøkene jeg leste som barn, har formet meg som voksen.

Dessverre fant han ingen populærvitenskapelige bøker om kjemi. Det er derfor han har skrevet slike bøker selv.

– Den nysgjerrigheten jeg hadde som barn, vil jeg gjerne gi videre til dagens unge. Drømmen min er at barn skal bli inspirert av bøkene mine.

Selv om han eksperimenterte mye som barn, er det likevel helt tilfeldig at han ble kjemiker.

– Jeg kunne likså godt ha blitt litteraturviter, historiker eller skuespiller. Eller biolog.

Den store planen hans var å bli lege, men han manglet ett poeng for å komme inn på studiet. Han studerte kjemi for å få det ene poenget. Faget var så morsomt at han forkastet medisin og ble værende på kjemi.

For noen år siden ble livet enda morsommere. Sandtorv fikk en inderlig trang til å samarbeide med den legendariske komikeren og programlederen Kristopher Schau for å formidle kjemi. I all mangel på beskjedenhet tok Sandtorv kontakt med ham. Da tok det helt av.

– Han hadde ingen episoder om kjemi. Jeg skrev til ham at jeg gjerne ville være med om han skulle ha noe om kjemi.

Schau ringte sporenstreks til rikskjemikeren. De fikk så god kjemi at de etter fem minutter ble «sjelevenner». Schau ønsket å ta ham med på en kjemiturné i Norge. Uheldigvis kom koronaen og stengte landet ned. Da ble det en smittefrisikker podcast i stedet. Nå møtes de fast til ny sending hver mandag.

– Jeg elsker å jobbe med ham. På papiret har vi ingenting til felles, men i virkeligheten har vi alt til felles. Nå har vi ti tusen lyttere i uken. Det er ganske sykt. Jeg får nå mange meldinger fra folk som sier at de vil studere kjemi. Det er kult!

En av de store utfordringene hans var å forklare Kristopher Schau Schrödingers katt.

– Jeg skjønner det fortsatt ikke helt selv, ler han og legger til:

– En av utfordringene med å popularisere vitenskap er at jeg må drøvtygge stoffet for at det skal bli lett fordøyelig for publikum. Men det er ikke like lett å formidle komplisert vitenskap. Virkeligheten er ofte mer innfløkt enn vi liker å tro. Noen bruker hele karrieren til å forstå ett enkelt fenomen. Det er derfor viktig å formidle de uforståelige konseptene i vitenskapen, slik som fenomenet bak Schrödingers katt.

– Og hva er nå dette?

– Jeg liker å utfordre meg selv. Jeg kan forklare det, men vet likevel ikke om jeg har skjønt det. Schrödingers katt handler om en katt i en boks. Der er det et radioaktivt atom. Sannsynligheten er like stor for at atomet sender ut radioaktiv stråling som at det ikke gjør det. En geigerteller måler strålingen. Geigertelleren er koblet til en hammer som igjen er koblet til cyanid. Og inne i boksen er det en katt. Vi observerer kassen utenifra. Vi kan ikke se katten og kan aldri vite om katten er død eller ei. Det er nettopp dette som skal illustrere sannsynlighetene i kvantemekanikk. Sannsynligheten for at katten er død eller levende, vil være like stor.

Han samler nå sammen tekster om Schrödingers katt og Hamlet.

– Schrödingers katt handler om å være eller ikke være. Hamlet handler om det samme. Jeg tar nå to ting fra helt forskjellige verdener og kobler dem sammen. Jeg vil sy sammen et kvantemekanisk paradoks og et av litteraturhistoriens udødelige skuespill. Men jeg har ennå ikke klart å lande dette.

Livet i barndommen ble også et være eller ikke være.

– Barndommen min var vanskelig. Jeg ble mobbet hardt i ungdomsskolen.

Skoletiden var så krevende at han var langt nede og gikk i terapi i mange år.

– Jeg har fortsatt såre ting i meg. De vil være der for alltid.

For fire år siden tok NRK kontakt. De ville lage en podcast om mobbingen.

– Dette er en av de få gangene i livet mitt at jeg fikk litt panikk. Det er vanskelig å dele noe personlig. Slikt gjør noe med rollen min som akademiker. Vi brukte et år på å spille inn podcasten,

Han ville trekke seg mange ganger, men valgte å stå løpet ut. Den dagen podcasten ble publisert, fikk han enormt mange henvendelser.

– Det å bruke de vonde, traumatiske tingene var viktigere for meg enn jeg hadde trodd. Mange professorer kom til meg og fortalte at de også var blitt mobbet i barndommen. De sier: «Jeg hører av din historie at jeg ikke var alene». Jeg ble rørt. Jeg hadde ikke innsett at dette skulle skje. Podcasten inspirerte meg til å være mer åpen.

Alle nye studenter pleier å google foreleserne sine. Studentene til Sandtorv er intet unntak.

– Det dukker mye opp om meg på google-søk. I begynnelsen av semesterstart sier studentene ingenting, men etter hvert takker de meg for at jeg er åpen.

På slutten av hver undervisningsuke setter Sandtorv av ti minutter for å snakke om andre ting enn kjemi.

– Når studentene kommer inn i en akademisk institusjon med «skumle» og veldig faglig sterke professorer, prater jeg om noe jeg bryr meg om, slik som mental helse, ensomhet og usynlighet. En gang kritiserte jeg studentene for at de ikke sa hei til meg i gangen. Da fikk jeg mange hei etterpå! Det er viktig at vi ikke umenneskeliggjør personene rundt oss. Det er viktig at vi viser det menneskelige i oss.

For noen år siden stod han atter en gang frem. Denne gang som skeiv realist.

– Jeg har alltid visst at jeg var homo, men jeg tenkte at det var noe privat og at legningen min ikke hadde noe å si på jobb. Men så slo det meg: Ingen var som meg. Alle professorene var heterofile, hvite menn og kvinner. Kanskje noen av dem var skeive privat? Ingen sa noe stygt til meg, men jeg savnet noen skeive å se opp til.

Han stod frem som skeiv i et innlegg i Morgenbladet.

– Det finnes like mange skeive som heterofile mennesker. Men det er sjeldent å høre om skeive akademikere. Det var verre å stå frem med mobbingen enn som skeiv. Mange satte pris på at jeg stod frem. Jeg har bare fått positiv respons. Og det beste med å være åpen, er at mange er åpne tilbake.

Likevel håper han på en større dominoeffekt. Han synes ikke universitetets deltakelse i det årlige Pride-opptoget er nok.

– Akademiet er stramt og rigid, med faglige roller. Vi må inspirere til mer åpenhet i sektoren og at vi alle har ulikt syn og ulik bakgrunn.

Samtidig er Sandtorv svært opptatt av humor.

– Jeg er ikke komfortabel med stramme roller, men den mørke humoren og galgenhumoren min er ikke alltid passende på jobb. Det tar jeg privat. Jeg ler mye og finner alltid på noe morsomt rundt meg.

– Hva gjør du om ti år?

– Det har jeg selv tenkt på mange ganger den siste tiden. Jeg er i tenkeboksen. Det er sunt. Der fikk du et politikersvar!

Men noe har han likevel tenkt. Han vil gjerne gjøre mer enn å skrive sakprosabøker.

– Jeg skriver mye dikt til eget bruk. Og jeg har en del romaner inni meg som jeg gjerne skulle ha skrevet. Jeg vil gjerne skrive mer skjønnlitteratur. Men selv om jeg skriver fryktelig mye, har jeg ikke overskudd til å skrive romaner akkurat nå.

For fire år siden skrev han sin første roman. Fantasy-romanen hans het Profetien om Laura. Inspirasjonen er hentet fra hans egen oppvekst.

– Det er det mørkeste som noen gang er utgitt mellom to permer. Manuskriptet ble refusert åtte ganger, før han ble oppdaget av et lite Bergensforlag.

– Det var fryktelig hardt å komme igjennom nåløyet og få den utgitt. Den gang måtte jeg kjempe hardt for å bevise noe. Barrieren var høy. Da går bransjen glipp av nye stemmer.

Nå er stemningen snudd. Nå er det forlagene som jakter på ham.

– Da Slottet ringte, tenkte jeg det bare var tull, forteller Alexander Sandtorv. Rett før jul ble han invitert av kronprins Haakon Magnus til å holde et foredrag for landets ledende personer mellom 20 og 40 år. Foto: Slottet

For to år siden ble Sandtorv valgt inn i akademiet for yngre forskere, den vitale ungdomskilden til det ærverdige norske videnskapsakademiet. Den ungdommelige eliteforeningen jobber med alt fra politikk til formidling.

– Dette er inspirerende. Alle er unge. Det er deilig. Gjennomsnittsalderen på universitetet er ganske høy. Jeg føler meg blant likesinnete og har attpåtil vært på Stortinget. De lytter til oss. Tenk å få lov til å snakke med politikere på Stortinget!

Rett før jul ble Sandtorv invitert av kronprins Haakon Magnus til å holde et fritt valgt foredrag på Slottets Sikt-konferanse for landets ledende personer mellom 20 og 40 år.

– Da Slottet ringte, tenkte jeg det bare var tull. Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje meg. Slottet sa at de hadde fulgt meg en stund. De ga meg frie tøyler til å snakke om det jeg ville. Så livet mitt er gøy. Det er et stort privilegium at folk legger merke til det jeg gjør. Jeg er så smigret at det halve kunne være nok.

Sandtorv har vært igjennom det han kaller en stor «klassereise».

– Jeg er den eneste i familien min med utdanning. Jeg hadde langt dårligere kort enn det som synes på overflaten. Mamma er vaskehjelp. Hun fikk meg da hun var veldig ung. Hun var bare 17-18 år. Hun har vært mor hele livet og er veldig stolt av meg. Det er takket være muligheten for gratis utdannelse at jeg har klart denne klassereisen. Det er jeg evig takknemlig for i dag.

Denne artikkelen ble først publisert i Apollon.