Image
Flekkmarihånd: En representant for lurendreierne i planteriket.

Flekkmarihand er vår vanligste orkidé og en ordentlig lurendreier: Den lokker insekter med sine farger, men mangler nektar. Foto: Klaus Høiland/UiO

Orkideene: Planterikets elegante lurendreiere

Mange synes at orkideene har de mest elegante blomstene. Dessuten er mange av dem noen skikkelige lurendreiere, forteller professor Klaus Høiland.

Det er beskrevet rundt 20.000 arter orkideer, og de aller fleste pollineres av insekter. Her er tilpasningen mellom blomst og insekt ofte fullstendig, det vil si at ett bestemt, eller iallfall noen få insekter er tilpasset én bestemt orkidé.

Mange blomsterplanter bruker pollen eller nektar for å tiltrekke seg insekter, som takker for gavene ved å hjelpe til med blomsterplantenes kjønnsliv. Blomsterplantenes «outsourcing» av sin egen sex oppsto antakelig for minst 100 millioner år siden, og det forteller professor Klaus Høiland mer om i denne artikkelen.

Mange orkideer lurer insektene ved å få dem til å tro at blomstene inneholder mye nektar. Men i virkeligheten er det ingenting der, forteller Klaus Høiland. Foto: Bjarne Røsjø/UiO

Også orkideene har satset på insektpollinering, men noen av orkideene inneholder ikke nektar i det hele tatt. Det henger nok sammen med at de ofte lever i symbiose med sopp og får næring derfra, forklarer professor Klaus Høiland.

– Symbiosen gjør at orkideene ikke er like avhengige av fotosyntese og nektarproduksjon som andre planter, men de har fortsatt behov for hjelp til befruktningen. Derfor lager mange av dem blomster som tilsynelatende har mye nektar, men som i virkeligheten ikke har nektar i det hele tatt, forteller Høiland.

Lystne graveveps-hanner parer seg med orkideer

Flekkmarihhand, vår vanligste orkidé, er et eksempel på dette: Den tiltrekker seg insekter med sine farger, men inneholder ikke nektar i det hele tatt.

Flueblomsten er også en lurendreier som har utviklet en svært merkelig løsning. Flueblomsten og slektningene dens produserer nemlig ikke nektar, men de har utviklet blomster som ser ut som fluer!

Flueblom: Blomstene ser ut og lukter som et insekt og lokker til seg paringslystne graveveps-hanner. Foto: Ivar Leidus/Wikimedia Commons CC BY-SA 4.0

Flueblomstens underleppe likner på en insektkropp, og de andre kronbladene danner både falske øyne og falske følehorn. Flueblomsten skiller også ut en duft som mennesker ikke kjenner, men som virker uimotståelig på paringslystne graveveps-hanner (altså ikke fluer). Dette er dermed et fremragende eksempel på det botanikerne kaller narrepollinering.

Flueblomstens bedrageri er for øvrig enda mer finurlig enn som så. Denne underlige orkideen har nemlig klart å regulere sin egen blomstring slik at den sammenfaller med klekkingen av graveveps-hannene – som igjen blir klekket ca. to uker før hunnene blir klekket. I løpet av de første to ukene etter klekking surrer altså de kåte graveveps-hannene rundt og forsøker å pare seg med flueblomster, for det er jo ingen «damer» i nærheten. Men når graveveps-hunnene omsider klekkes, mister hann-vepsene interessen for de bedragerske orkideene.

Mariskoen narrer bier

Flueblomsten har altså spesialisert seg på å narre sex-glade vepsehanner, som tross alt hører til blant de mer intelligente insektene. Den vakre orkideen marisko har isteden først og fremst spesialisert seg på å narre bier.

Nærbilde av nedre del av marisko-blomsten. Sirkelen viser «vinduene» som viser veien ut. Pilene viser (fra venstre): staminodium, arr, pollenbærer. Foto: John Magne Grindeland/SNL.no/CC BY-SA 3.0

Marisko er ganske sjelden, men du kan ha håp om å finne den i kalkrike granskoger.

Hos denne orkideen har blomstens «underleppe» utviklet seg til en bolle som skiller ut en duft som tiltrekker seg bier. Men hvis ei bie havner inne i bollen på sin jakt etter nektar, kommer den seg ikke ut igjen samme vei som den kom inn! Innsidene av bollen er nemlig helt glatte, og bollen er utstyrt med en kant som gjør det vanskelig å fly ut igjen.

– Insekter pleier å orientere seg mot lyset, men de kommer jo ikke ut igjen på toppen av mariskoens bolle. Da begynner biene isteden å se seg om etter andre muligheter, og så har evolusjonen sørget for å utstyre mariskoen med to bittesmå «vinduer» bakerst i bollen. Dermed forsøker bia å klemme seg ut der isteden, men da må den først passere arret – hvor den kan sette av pollen hvis den allerede har vært i en annen marisko, forteller Høiland.

– Deretter kommer bia borti mariskoens eget klissete pollen, som setter seg fast på fluekroppen. Etter alt dette strevet er ikke bia smartere enn at den flyr til en ny marisko. Biene har ingenting igjen for dette, men mariskoene får den sex-hjelpen de trenger, forteller Høiland.

Les også: Blomstenes «outsourcing» av sex ble en evolusjonær suksess

Biene driver med orkidé-sex i fylla

Mariskoens narrespill er for øvrig ganske uskyldig sammenlignet med den manipuleringen som noen merkelige orkideer i tropiske strøk i Sør-Amerika har utviklet. I de samme tropiske skogene lever det også solitære bier som altså ikke lever i kolonier, i motsetning til blant annet våre hjemlige honningbier.

Hos disse biene lever dronningene alene sammen med larvene, som de må fostre opp og skaffe mat til. Men disse dronningene må fortsatt befruktes av droner, det vil si hannbier.

Når dronen har gjort jobben sin og befruktet en dronning, har hun ikke mer bruk for ham. Hos knelerne og en del andre insekter er det ikke uvanlig at hunnene spiser opp hannen etter paringen, men biene lar isteden hannen slippe fra moroa med livet i behold.

Rett skal være rett: Det er ikke alle orkideene som er lurendreiere. Den vakre nattfiolen tiltrekker nattsvermere, har rikelig med nektar i en lang nektarspore som svermernes lange sugesnabel kommer inn i, dufter godt om kvelden og har hvite blomster som syns i skumringen. Foto: Klaus Høiland/UiO

– Det merkelige er at disse dronene bruker resten av livet på å fly fra bar til bar, eller rettere fra orkidé til orkidé, hvor de drikker seg fulle på et berusende stoff som orkideene skiller ut. Noen av disse orkideene har til og med utviklet en slags indre «sklie» hvor den berusede dronen havner på ryggen i en liten vanndam. Disse orkideene kan bare pollineres av fulle og søkkvåte droner! forteller Høiland.

Honnør til Rolf Y. Berg

Til slutt klarer dronene å komme seg ut i frisk luft, antakelig med en skikkelig hangover, og så vakler de videre til neste orkidé.

– Dette er en av de historiene som fikk meg til å bli interessert i botanikk da jeg var en ung mann. Jeg hørte daværende professor Rolf Y. Berg (1925-2018) forelese om samspillet mellom disse orkideene og insektene, og han hadde så morsomme forelesninger at jeg ofte holdt på å le meg skakk, forteller Høiland.

Rolf Y. Berg var professor i systematisk botanikk og plantegeografi ved Universitetet i Oslo fra 1965 til 1994. I perioder var han også bestyrer av Botanisk museum og Botanisk hage.

Charles Darwin og den forutsagte møllen

Det går forresten ikke an å snakke om orkideer uten å nevne «Darwins møll» og en merkelig orkidé som ikke har noe norsk navn, men som svenskene kaller Madagaskarstjärna.

Det har seg nemlig slik at evolusjonsteoriens far, Charles Darwin (1809-1882), omkring 1850 fikk tilsendt noen eksemplarer av madagaskarstjernen. Han la straks merke til at orkideen hadde en nektarspore som var nesten 30 cm lang, og den sukkerholdige nektaren lå helt i bunnen av denne sporen.

"Darwins møll", som viste seg å være en tussmørkesvermer, har en tunge som er nesten 30 cm lang. Illustrasjon: Esculapio, Natural History Museum of London, Wikimedia Commons.

Darwin profeterte derfor at det måtte finnes en tussmørkesvermer eller en møll med tilsvarende lang tunge, men ingen hadde noensinne sett et slikt snurrig insekt. Derfor var det heller ikke mange som trodde på Darwin.

Men det skulle vise seg at han fikk rett – etter sin død. I 1903 ble det nemlig funnet en sjelden tussmørkesvermer som fikk det latinske navnet Xanthopan morgani predicta, med nøyaktig så lang tunge som Darwin hadde forutsagt. Underartsnavnet predicta betyr jo nettopp at arten var «forutsagt», forteller professor Klaus Høiland.

Kontakt:

Klaus Høiland, professor emeritus ved Institutt for biovitenskap

Les mer på Titan.uio.no:

Det summer i jungelen

– Evolusjonens feilskjær motbeviser teorien om intelligent design

– Naturen er en gratis, verdifull og bivirkningsfri lykkepille

Insektmidler er bare én av mange trusler mot humlene

Du grønne, glitrende, kravlende og krypende ...

Energimotoren i cellene våre stammer fra bakterier

Med sopp i tankene på jobb og i fritiden