Image
""

I november skal Icecap vises i Ibsenhuset i Skien. Utgangspunktet er flyfoto over innlandsisen på Grønland. All Rights Reserved © Ellen Karin Mæhlum

I verkstedet til Ellen Karin Mæhlum blir vitenskap til kunst

– Kunsten tilfører eksperimentene våre noe vi ikke får se i de vitenskapelige publikasjonene, sier professor François Renard om samarbeidet.

Det er naturen som er utgangspunktet for mange av arbeidene i verkstedet til billedkunstner og grafiker Ellen Karin Mæhlum. Isbreer, stein og alger er blant inspirasjonskildene.

I snart 20 år har hun samarbeidet tett med forskere fra flere disipliner. Gjennom deltakelse i feltarbeider og med inspirasjon fra forskernes foto, om det er fra elektronmikroskop eller fra satellitter, har det blitt utstillinger både i Norge og i utlandet. Det hele startet med geologer fra Universitetet i Oslo.

– Starten var nok litt tilfeldig, men det kommer fra min interesse for naturen, sier Mæhlum.

Interessen for naturvitenskap ble vekket under et opphold i Ny-Ålesund på Svalbard. Hun var der som billedkunstner, men delte kantine med alle forskerne som har den lille bosetningen som base.

– Jeg kom veldig tett på forskerne og ble med dem på dagsturer når de skulle ut på feltarbeid i området, sier Mæhlum til Titan.uio.no.

Ulike måter å observere på

Først var det nysgjerrigheten som drev henne, men etter hvert våknet også billedkunstneren. Og så ble hun ble invitert med på ekspedisjon nord på Svalbard med forskningsprosjektet Geologiske prosessers fysikk (Physics of Geological Processes, PGP).

– Jeg var sammen med forskerne i to uker i en ubeskrivelig interessant natur. Jeg fikk låne et bærbart mikroskop. Etter hvert ble nysgjerrigheten for disse naturlige prosessene til et kunstprosjekt, sier Mæhlum.

Forskningsprosjektet ble ledet av Bjørn Jamtveit, som i dag er prodekan for forskning ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

– Da vi startet PGP som et Senter for fremragende forskning, var vi opptatt av at verden rundt skulle se oss, gjerne gjennom litt ukonvensjonelle former for forskningsformidling, sier Jamtveit.

Derfor hadde de med seg fotograf allerede fra første ekspedisjon. Da Jamtveit via bekjentskaper fikk vite om Mæhlums interesse for Svalbard, inviterte han henne også med.

– Vi visste ikke helt hva vi kunne få ut av dette samarbeidet, men det har jo blitt mange utstillinger etter hvert. Det viktigste for oss forskere tror jeg er å bli mer bevisst observasjonsprosessen – hvor subjektivt den er, hvor mye du siler inntrykkene, og at det er mulig å sile observasjonene på andre måter, sier Jamtveit.

Her gjøres et av Mæhlums verker fra «Geotrykk»-serien klar til en internasjonal geologikonferanse på Lillestrøm. All Rights Reserved © Ellen Karin Mæhlum

En forsker ser gjerne etter bestemte ting i møtet med naturen. Noe de kjenner igjen, noe de kan ta med tilbake og jobbe videre med å prøve å forstå.

– En kunstner som ser på den samme naturen, siler inntrykkene på en annen måte. Det var noe av eksperimentet vårt. Det som kom ut av det, var produktet av to måter å observere og fordøye naturen på, sier Jamtveit.

– Vi forskere siler kanskje unødvendig kraftig. Du ser etter noe helt spesifikt og alt annet har lett for å bli borte. Det er det veldig viktig for en forsker å være åpen for hva som fins der og som kan være interessant. Kanskje samle mer data enn det du egentlig tror du trenger. Hvem vet, en vakker dag kan nettopp dette være interessant.

Mange ser kanskje på kunst og forskning som to uforenlige motpoler. Jamtveit mener at det også finnes mange likhetstrekk og at kunstnere og forskere kan lære av hverandre.

– Vi forskere har strengere regler for objektivitet, og vi skal følge logikkens lover. Kunstnerne er mye friere, men vi har også noe til felles. Både innenfor forskning og kunst kan det nok være slik at når du starter et prosjekt, så vet du ikke alltid hvor det ender, sier Jamtveit til Titan.uio.no.

Her kan du se alle bildene fra serien «Geotrykk»

Naturens mønstre

– For meg begynner det med selve naturopplevelsen og med observasjon, sier Mæhlum.

– Jeg fotograferer og tar inn inntrykk. Jeg stiller spørsmål og får kunnskap. Hjemme i verkstedet får jeg mer materiale fra geologene, blant annet satellittbilder, flyfoto og bilder fra elektronmikroskop.

Der finner hun interessante mønstre på tvers av de ulike skalaene.

– Mønstrene ser like ut. Jeg snur og vender på dem og etter hvert finner jeg noe i det som jeg kan gå videre med. Jeg prøver med forskjellige farger og lager veldig mange prøvetrykk. Det er en lang prosess før jeg har arbeider jeg kan stille ut, sier Mæhlum.

Hennes jobb er ikke å dokumentere forskningen, slik kunstnere gjorde for et par århundrer siden. Og forskerne henger ikke over skulderen hennes for å passe på.

– I «Geotrykk»-prosjektet følte jeg meg ikke bundet av vitenskapen, men jeg tror en geolog kan kjenne seg igjen i ting i det jeg har gjort og de mønstrene jeg benytter, sier Mæhlum.

""
Geologene Bjørn Jamtveit (til venstre) og François Renard er blant forskerne Ellen Karin Mæhlum har jobbet med. Tidligere i år skrev Physics Today om samarbeidet med et av Mæhlums verker på forsiden.

Mæhlum har også samarbeidet med marinbiologer fra Universitetet i Bergen som hun ble kjent med i Ny-Ålesund. Dette resulterte i en serie hun kalte «planktonportretter».

– Jeg ble veldig fascinert av skjelettene til de encellede planktonorganismene, og i det prosjektet var jeg ute etter å løfte frem noe som er usynlig og utilgjengelig for folk flest.

Arbeidet har ført til en rekke utstillinger og skoleprosjekter. Det blir en annen form for forskningsformidling enn det forskerne driver med.

– Jeg når ut til et annet publikum enn det forskerne gjør. Som billedkunstner har jeg en annen visuell kompetanse enn dem, noe som gjør det lettere for meg å legge inn følelser og opplevelser som kan gi en annen dimensjon til forskningens fakta, sier Mæhlum.

Klimaengasjement

Mæhlum jobbet sammen med forskere fra flere fagfelter og hun har sett på nært hold hvordan verden endrer seg.

– I løpet av de 20 årene jeg har vært på Svalbard og på flere turer til Grønland har jeg sett hvordan isbreene smelter og fjordene blir isfrie. – Jeg tror det er veldig viktig at kunstnere samarbeider med forskere hvis de skal ha en stemme i klimadebatten, sier Mæhlum.

Den ene veggen i verkstedet er dekket av et fem meter langt isbrearbeid som skal vises på hennes neste separatutstilling, Icescapes, på Ibsenhuset i Skien.

Hun er også i gang med et samarbeid med Anders Malthe-Sørenssen ved Center for Computing in Science Education (CCSE) hjerneforsker Marianne Fyhn fra Institutt for biovitenskap. Og hun følger fortsatt geologene ved Universitetet i Oslo. Denne gangen gjennom François Renard, leder for NJORD – senter for studier av jordens fysikk.

– Noen av de samme prosessene

Til de første møtene med Mæhlum brakte Renard bilder fra eksperimenter han hadde gjort ved Det europeiske synkrotronstråleanlegget i Grenoble i Frankrike. I løpet av tre år med samarbeid resulterte dette i 15 trykk med Mæhlums signatur.

– I løpet av prosessen lignet trykkene mindre og mindre på eksperimentene, og det likte jeg. Mæhlum lager ikke bare «pen» kunst fra eksperimentene, hun går lenger enn det. Jeg liker den prosessen som starter med et eksperiment og som ender i noe jeg ikke kjenner igjen, sier Renard.

Disse bildene er blant verkene som har kommet ut av samarbeidet mellom Mæhlum og Renard. All Rights Reserved © Ellen Karin Mæhlum

– Det som er viktig, er den kreative prosessen. Om du skaper kunst eller om du skaper forskning, så er det noen av de samme prosessene.

Renard tar også Mæhlum med seg inn i sitt neste store forskningsprosjekt, der han med støtte fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) blant annet skal se på muligheten for å forutse jordskjelv.

– Dette tilfører eksperimentene noe vi ikke får se i de vitenskapelige publikasjonene. Dessuten liker jeg kunsten som kommer ut av det. Og at vi kan henge den på veggene og vise frem når vi har besøk, sier Renard.

Lenke:

Ellen Karin Mæhlums hjemmeside