Image
""

Fire feltarbeidende geologer ved Ramberg i Lofoten. Fra venstre: Stephen Michalchuk, Olivier Galland, Sascha Zertani og Luca Menegon. Foto: Eivind Torgersen/UiO

– Feltarbeidet er grunnlaget for alt det vi geologer gjør

De går og går. De observerer og tar prøver. Hele tiden diskuterer de. Bli med til Lofoten der geologene boltrer seg i naturens eget laboratorium.

I flere århundrer har geologer vandret rundt i naturen for å gjøre observasjoner som kan beskrive planeten vi bor på, forklare hvordan den ble til og hvorfor den ser ut som den gjør. Uten disse uendelig mange timene og dagene med feltarbeid, ville vi ikke hatt den kunnskapen om jorda som vi har i dag.

Dagens geologer har tilgang på laboratorier, verktøy og instrumenter som forgjengerne ikke engang kunne drømme om. Men det betyr ikke at feltarbeidet har blitt overflødig.

– Mitt mål som geolog, er å forklare det vi ser i fjellene, og dette må starte med observasjoner i felt, sier professor Luca Menegon ved Institutt for geofag.

Han ser på feltarbeidet som et naturens eget laboratorium.

– Selvfølgelig må vi komplementere dette med andre verktøy som eksperimenter, datamodeller eller mikroskoper, men alt starter etter min mening ute i felt. Vi trenger å være ute i fjellene eller steder der geologien er godt synlig for å forstå hva som har skjedd og for å samle observasjoner.

""
Luca Menegon finleser strukturene i fjellet. Foto: Eivind Torgersen/UiO

– For meg oppleves dette som å se de geologiske prosessene i aksjon, sier Menegon til Titan.uio.no.

Vi fikk være med da en gruppe geologer fra Njord-senteret ved UiO dro til Lofoten for å studere fjellene der. De skulle blant annet studere spor av 400 millioner år gamle jordskjelv.

Tar med stein hjem til familien

Menegon har lang erfaring fra feltarbeid både i Lofoten og andre deler av Nord-Norge.

– Jeg liker alle de ulike aspektene ved det å være ute i felt. Fra observasjoner på stor skala og helt ned til å skrape nesa mot berget for å studere krystaller og mineraler. Det er fint å være ute i felt med kollegaer og venner. Vi deler ideer, og vi deler den samme entusiasmen, sier italieneren.

– Jeg savner familien, det er uunngåelig. Men kona og døtrene mine ber meg alltid om å ta med en stein hjem, så de er hele tiden i tankene mine når jeg er ute i felt, sier Menegon.

LES OGSÅ: I Lofoten kan du se over 400 millioner år gamle jordskjelv i veikanten

Flerspråklig matpakke

Forskerne har leid et hus litt vest for Nusfjord, og fra denne basen skal de observere, kartlegge og samle prøver.

De som er tidligst oppe om morgenen, rekker å diskutere ferske studier som er publisert i de viktigste geologiske tidsskriftene. Eller de legger siste finpuss på vitenskapelige artikler de selv har vært med å skrive.

Når det nærmer seg avreise, ropes det ut påminnelser om å gjøre seg klar og å huske å ta med matpakke. Ja, alle bruker det norske ordet «matpakke», riktig nok med hver sin aksent, en fra Italia, en fra Frankrike, en fra Tyskland og en fra Canada.

Etter en liten kjøretur må geologene ta bena fatt. Noen ganger langs bratte stier opp i fjellet, andre ganger helt nede i strandkanten. De må finne et sted der berget er fritt for vegetasjon, et frembrudd som det heter. Selv et tynt dekke med lav eller mose gjør steinene uinteressante for en geolog på feltarbeid.

– Prøver å forstå prosesser som skjer i dag

– For meg er feltarbeidet grunnlaget for alt vi gjør. At vi kan se så mye ute i felt, er en av grunnene til at jeg valgte å bli geolog, sier Sascha Zertani.

Tyskeren har nettopp sluttet seg til UiO og ankom Lofoten nesten direkte fra sine obligatoriske dager på karantenehotell.

– Hver gang jeg drar ut med nye mennesker, lærer jeg av dem. Jeg håper de noen ganger lærer noe av meg også, sier Zertani.

""
Sascha Zertani hugger løs en steinprøve. Foto: Eivind Torgersen/UiO

For Zertani handler det ikke bare om å forstå hva som har formet naturen slik vi ser den i dag. Denne kunnskapen om fortiden kan nemlig også si noe om hva som skjer nå.

– Vi bruker Lofoten som et naturlig eksempel på hva vi tror foregår akkurat nå i dypet i andre regioner. Vi tar med oss det vi finner her i Lofoten når vi skal prøve å forstå prosesser som skjer på planeten vår i dag.

Det er slike ting de snakker om når de samler seg rundt en bit av fjellet.

– Vi har diskusjoner hver dag. Hvis noen er uenige, ser vi på tingene sammen. Det er viktig. Å være forsker er i utgangspunktet å være student resten av livet, sier Zertani.

På kryss og tvers i landskapet

Når de kommer frem til målet for dagens undersøkelser, samles de til en kort konferanse i utkanten av frembruddet før de sprer seg ut over det nakne berget. Blikkene som i det ene øyeblikket skuer ut over hele fjellformasjonen, rettes i neste øyeblikk ned mot en liten detalj rett foran fjellskoene.

""
Sammen tolker Stephen Michalchuk, Sascha Zertani, Luca Menegon og Olivier Galland fjellets historie. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Så er det som om de trekkes mot hverandre igjen. Hvis en av dem oppdager noe som pirrer nysgjerrigheten, hanker han inn resten av gruppa til nye konsultasjoner. I en halv time, noen ganger en hel time eller mer, kan de stå på samme sted og diskutere. De bøyer seg ned, sitter på huk og skraper i overflaten, reiser seg opp igjen og peker ut over landskapet for å se det store bildet.

Hvis funnet er interessant nok, tar de med seg en liten steinprøve. Først måles vinkler og himmelretninger. De tar bilder og registrerer GPS-koordinater. Alt noteres sirlig inn i feltbøkene før Zertani finner fram hammer og meisel. Forsiktig slår han taktfast mot berget for å få en så fin prøve som mulig. Deretter pakkes den ned i sekken for å bli med hjem til eksperimenter i laboratoriet.

– Forelesninger og lærebøker kan ikke konkurrere

– Jeg mener feltarbeid er absolutt obligatorisk innenfor geologien, sier Stephen Michalchuk.

Kanadieren tar doktorgraden ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo.

– Vi må forstå forholdet mellom de ulike delene av fjellet. Vi må forstå reaksjonene vi kan se i strukturene og sette dem inn i en sammenheng. Vi må forstå hvordan forskjellige lag med stein kan samhandle med hverandre.

– Som geolog bør du kunne relatere det du ser i et mikroskop eller i en datamodell, til de naturlige omgivelsene, sier Michalchuk.

""
Stephen Michalchuk noterer nye observasjoner i feltdagboka. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Når han ser noe interessant mens han går langs et frembrudd, stopper han og prøver å identifisere det. Fem meter unna langs den samme strukturen stopper han igjen, kanskje forvirret av noe som ser helt annerledes ut.

– Så begynner du å finne ut hvordan disse tingene henger sammen. Du må være i stand til å bringe alle disse brikkene sammen ute i felt, enten sammen med veileder eller feltpartner eller på egen hånd.

– Jeg liker å utfordre meg selv med den typen gåter. Her kan ikke forelesninger og lærebøker konkurrere mot feltarbeid, sier Michalchuk.

Etter noen timer er det tid for en pause. Mens de fortærer matpakkene, med hver sin aksent, diskuterer de hva de har sett så langt og hva de skal se etter når pausen er over.

Og igjen sprer de seg målrettet ut over fjellet. Samler seg til nye konferanser. Sprer seg igjen. Helt til ettermiddag begynner å bli kveld, og det er på tide å avslutte.

De lar seg ikke affisere av nysgjerrige turgåere som passerer forbi og som helt sikkert lurer på hva i all verden disse folkene driver med der de stirrer ned på berget.

Lytter til naturen

– Når jeg er på feltarbeid, opplever jeg å ha et helt spesielt forhold til naturen, sier forsker Olivier Galland.

– Vi lytter virkelig til naturen. Det skjer ikke på kontoret eller når vi skriver vitenskapelige publikasjoner. Det er nesten litt meditativt fordi vi må være så oppmerksomme på omgivelsene.

– Feltarbeidet er en kilde til inspirasjon for forskningen vår. For å studere jordkloden må vi først observere den, sier Galland.

""
Olivier Galland lar seg inspirere av naturen i Lofoten. Foto: Eivind Torgersen/UiO

Noen ganger foregår feltarbeidet på steder de kjenner godt fra før. Andre ganger undersøker de områder som ikke er så godt kartlagt tidligere.

– Uansett oppdager vi alltid noe nytt når vi er i ute felt, og det er veldig viktig å være åpen for hva frembruddene og bergartene forteller oss. Uten denne åpenheten kommer ikke forskningen videre, sier Galland.

– Når jeg kommer tilbake fra feltarbeid, er jeg nesten en ny mann. Før jeg faller tilbake til travelheten i den moderne hverdagen. Selvfølgelig savner jeg familien, men samtidig er belønningen så stor, og jeg får så mye energi, sier Galland.

Vennskapelig rivalisering

Tilbake i huset de leier, går de hver til sitt. En dusj. En telefon hjem. Noen e-poster må besvares. Én av dem begynner på middagen. Det går på omgang. Er været fint, blir det kanskje grilling ute i sola.

Samtalen beveger seg etter hvert bort fra dagens vitenskapelige gjerning. De utveksler gode historier fra tidligere feltarbeider. De snakker om barn, familie og jobb, kanskje om kveldens kamp i fotball-EM. Frankrike skal møte Tyskland, og det rivaliseres vennskapelig siden begge landene er representert rundt bordet.

Før leggetid må de igjen tilbake til geologien og feltarbeidet. Planene legges for neste lange dag ute i geologien. Hvor skal de dra? Hva skal de se etter? Før de trekker seg tilbake til hvert sitt rom for litt velfortjent søvn i den lyse lofotnatten.

Fjellene går ingen steder. De venter der ute på nye undersøkelser og nye observasjoner, klare til å gi fra seg en steinprøve som kan forklare hvordan de ble til langt nede under jordskorpa for millioner av år siden.