indikatorrapporten2019

Norge synes å gjøre det rimelig bra, selv om vi fortsatt har store jobber foran oss

Tilgang på data gjør at stadig flere ting kan måles. Indikatorrapportene er interessant lesing, men som tittelen på rapportene tilsier inneholder de kun indikasjoner på hva som skjer og hvordan utviklingen er innen forskning og innovasjon i Norge. Her er noen høydepunkter fra den siste rapporten, med noen utfyllende kommentarer.

Indikatorrapportene om det norske forsknings- og innovasjonssystemet gir oversikt over målbare innsatsfaktorer og resultater av forskning og utvikling (FoU) og innovasjon i Norge. Den bygger på data fra en rekke kilder. Min oppfatning er at Indikatorrapportene, den siste fra 2019, er gode rapporter som gir oss et bilde, eller mer presist noen indikasjoner, på hvordan det står til med norsk FoU og innovasjon, særlig i et overordnet perspektiv.

Siden jeg allerede i tittelen antyder at Norge gjør det rimelig bra, vil jeg først ta frem et par områder der rapporten indikerer at vi kanskje ikke gjør det så bra som vi ønsker eller tror.

Bærekraftsmålene

Basert bl.a. på SDG-indeksen for 2019 ser Indikatorrapporten 2019 på hvor langt unna vi er å oppnå bærekraftsmålene, både i Norge og når det gjelder Norges bidrag til den globale fremdriften mot målene. Rapporten fremhever tydelig at det er vanskelig å måle dette, at det stedvis ikke finnes data som kan brukes som grunnlag for å måle graden av måloppnåelse, og at noe av det som er formulert i bærekraftsmålene ikke kan kvantifiseres (eller måles).

Inntrykket er imidlertid rimelig klart. Indikatorene tilsier en viss fremgang i Norge, men at det går veldig sakte og at vi i realiteten er sjanseløse på å nå målene innen 2030. Når det gjelder klima-målet (nr. 13, som kobler til flere andre mål og delmål) er det i beste fall stagnasjon i Norge. Dette er kritisk. Det er vanskelig å vurdere hvor presis denne indikasjonen er, men vi må ta den på alvor. Jeg er derfor glad for at vi har en strategi der bærekraft er et gjennomgående perspektiv, men en strategi skal også implementeres. Vi har en jobb å gjøre, selv om vi gjør ganske mye allerede.

Kjønnsbalanse og likelønn

Et område der det er betydelig rom for forbedringer er å oppnå bedre kjønnsbalanse og lik lønn for likt arbeid i Norge. Av de som nå tar høyere utdanning i Norge er 60% kvinner. Noen områder, særlig innen helseutdanningene har meget høy kvinneandel.  Innen realfag og teknologi er det motsatt. I Indikatorrapporten for 2019 er andelen menn målt  til 66% innen realfag og teknologi. En viktig oppgave er å søke balanse mellom kjønnene på alle områder og på alle nivåer. Våre balanseprosjekter ved Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet ser på disse problemstillingene i hele sin bredde. Innenfor dette arbeidet er vi særlig opptatt av å få flere kvinner til å satse på en vitenskapelig karriere.

En relatert problemstilling er at jo høyere utdanning, jo større er lønnsforskjellene mellom kvinner og menn på samme utdanningsnivå. Det er mange grunner til at vi er i en slik situasjon i Norge, men dette er virkelig noe vi må jobbe med. Egentlig ganske pinlig at det fortsatt, i 2020, er så tydelige forskjeller mellom kjønnene.

Publiseringsvolum

Norge er på fjerde plass i verden i antall publikasjoner per innbygger. En viktig observasjon er at det er Sveits, Danmark og Sverige som er foran oss på denne listen! Selv om dette er bra er det i denne målingen en fordel å være et «velordnet» land med relativt få innbyggere. Det er viktig å måle publiseringsvolum, men enda viktigere er det at kvaliteten på det som publiseres er høy.

Siteringer

En parameter, som i noen utstrekning måler kvalitet, er antall siteringer. Norge er på syvende plass i verden i antall siteringer per artikkel. Dette er høyt over verdensgjennomsnittet. Vi er bak land som Sveits og Nederland, på linje med Sverige, men litt foran Finland og Østerrike, som alle er land som er rimelig sammenlignbare med Norge. Dette gir en indikasjon på at gjennomslaget for norsk forskning er relativt godt, men, som alltid, det er viktig å understreke at dette er en indikasjon.

Returandel

Myndighetene har lenge vært opptatt av returandelen fra EU, dvs. hvor stor andel av forskningsmidlene som deles ut fra EUs forskningsprogrammer som kommer tilbake Norge. Indikatorrapporten for 2019 sier at returandelen nå er på 2,2% som er 10% over måltallet som var satt til 2%. Årsaken til dette er mye hardt arbeid ved mange institusjoner i Norge, herunder Universitetet i Oslo som har gjort det godt på flere områder og særlig godt innen ERC. Her er det viktig at suksessoppskriftene videreføres da det er grunn til å tro at myndighetene ytterligere vil skjerpe kravene knyttet til retur fra det kommende rammeprogrammet - Horizon Europe.

Innovasjon

Norge er for første gang blant de 10 mest innovative land i Europa, foran land som Tyskland og Strobritannia. Norge har hatt en særlig sterk vekst i utviklingen av innovative små og mellomstore bedrifter (SMB) og i utviklingen av kunnskapsintensive tjenester. Dette er ikke overraskende da vi i løpet av det siste årene, særlig i Oslo, har observert stor etterspørsel etter arbeidskraft fra nye vekstbedrifter. Den formidable utviklingen i og rundt StartupLab i Forskningsparken er et annet eksempel på at noe har skjedd og er i ferd med å skje. Denne utviklingen har også blitt lagt merke til utenfor Norges grenser og som en av utenlandske kollger uttrykte da han så tall omkring nyskaping og vekstbedrifter i Europeiske byer; «Hva i all verden er det som skjer i Oslo?» Et riktig bilde er at utviklingen har vært meget god, men at vi fortsatt ligger litt bak de aller beste byene i Europa når det gjelder utvikling av nye lønnsomme arbeidsplasser. Jeg har ikke funnet tall som knytter denne utviklingen til bærekraftsmålene, men mye tyder på at en signifikant andel av de nye bedriftene tar bærekraft på alvor.

------

Dette innlegget er inspirert av Kenneths Ruud, prorektor ved Universitetet i Tromsø - Norges Arktiske universitet, oppsummerende "høydepunkter" fra Indikatorrapporten 2019 (publisert på Facebook).