Image
barn, lek

Legoklosser og kreft har faktisk noe til felles. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Et steg nærmere en verden uten kreft

Hva har kreft og LEGO til felles?

Året er 1998, og jeg tråkker på en legokloss jeg noen sekunder tidligere har slengt fra meg på gulvet. Jeg er fire år, og verden er et spennende sted klart for oppdagelser. Men akkurat nå brer smerten fra legoklossen seg på undersiden av beinet og sprer seg oppover fra nerverøttene mot hjernen min.

Susanna Ferizi
Susanna Ferizi er student ved Institutt for biovitenskap. Teksten er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Dette var jo bare en legokloss, og smerten er kortvarig sammenlignet med andre typer smerter. Smerten ved å få en kreftbeskjed og smertene en kreftpasient må gjennom både på grunn av sykdommen og behandlingen, er mye, mye verre enn å tråkke på en legokloss.

Passer som nøkkelen i en lås

Men legoklosser og kreft har faktisk noe til felles. For se for deg to legoklosser, en lyseblå og en rød. Disse to kan settes sammen på forskjellige måter, men mekanismen er uansett den samme. Nemlig at toppen på den ene legoklossen, for eksempel den blå, passer perfekt inn i bunnen på den andre legoklossen og omvendt. Legoklossene er bundet sammen nesten som en nøkkel i en lås.

Det er der likheten med kreft viser seg, i denne nøkkel-i-lås-bindingen. Ved mange krefttyper er det reseptorer som sender signaler, og disse reseptorene fungerer på nesten samme måte som legoklossene – ved at man har et område av en reseptor som binder til seg et signalmolekyl.

Litt nærmere hver dag

Hvis man ser nøyere på det, er verden fremdeles et spennende sted som venter på nye oppdagelser, og en kreftfri verden høres enn så lenge ut som en utopi. Men hver eneste dag jobber kreftforskere verden rundt iherdig for å oppdage og utvikle kreftkurer.

Kreft er sykdommen som bekjempes ved å drepe kroppens egne celler med cellegift og radioterapi i en vondt-skal-vondt-fordrive-tankegang.

Få sykdommer er mer kompliserte og forsket mer på, men forbindes selvsagt likevel med sorgen den medfører og medisinene som brukes for å behandle den. Cellegiften som ikke bare dreper kreftcellene, men også mange av kroppens egne celler og gir vonde bivirkninger.

Ikke nok med det, for kreft er egentlig ikke én enkelt sykdom, men en samlebetegnelse på mange sykdommer med ukontrollert celledeling og spredning som fellestrekk. Fordi det finnes fellestrekk ved sykdommene, har kreftforskere kunnet kategorisere bestemte mutasjoner som gir opphav til enkelte krefttyper og allerede funnet mange medisiner.

Genredigering, en fremtidig kreftkur?

Dette er crispr

CRISPR er en forkortelse for «Clustered Regularly Interspaced Palindromic Repeats».

Er bakterienes immunforsvar og består av klynger med gensekvenser som gjentar seg.

Fremfor disse gensekvensene ligger genet for et enzym som kan klippe i RNA og DNA. Enzymet bærer navnet Cas-9, Cas-12 osv. og står for «CRISPR Associated protein».

Gjør det mulig å endre genene i alle levende organismer så lenge man kjenner gensekvensen.

Kalles også en «gensaks».

Kilde: Store medisinske leksikon

Men hva om man kunne behandlet det muterte genet direkte?

Det er det forskerne forsøker å gjøre i form av CRISPR-Cas9 genredigering.

CRISPR er altså et genredigeringsverktøy som gjør det mulig å velge ut ett bestemt sykdomsfremkallende gen og erstatte det med en frisk versjon av genet i organismen. Tanken bak dette er at man lettere skal kunne identifisere og klippe ut sykdomsfremkallende gener, for så å lime inn igjen en frisk versjon av dem.

CRISPR-tvillingene

Allerede er CRISPR blitt brukt gjentatte ganger i forskning nettopp for å redigere gener man mistenker gir opphav til kreft. Man har fått en bedre måte å slå ut genene på direkte i cellekulturene - som også tar mindre tid enn de andre metodene som brukes for å nedregulere gener.  

Da kan man studere for eksempel hva mangelen på et gen har å si for kreftutviklingen og slik sett finne både de genene som bidrar til kreft (tumor-promotere) og de som stanser kreften (tumor-suppressorer).

Men det å redigere noen cellekulturer er jo noe helt annet enn å redigere et levende individ. Derfor vakte det stor oppmerksomhet da den kinesiske forskeren He Jiankui i november 2018 hevdet å ha gjennomført en genredigering i et embryo som senere ble til de to tvillingene Lulu og Nana. Ifølge flere medier hadde forskeren fjernet et gen for reseptoren CCD5 i et forsøk på å gjøre tvillingene HIV-resistente. Fordi vi pr. nå ikke vet nok om de eventuelle bivirkningene CRISPR-genredigering kan ha, ble det mye kritikk, og forskeren mistet senere jobben sin ved universitetet på grunn av dette.  

Dette eksempelet belyser at vi har mange etiske problemstillinger knyttet til bruken av verktøyet og reguleringen av det som må belyses i fremtiden. Blant annet knytter mange av problemstillingene seg til om CRISPR er trygt å bruke og om det faktisk fungerer slik det skal i lengden.

Kreftforskningen går fremover med stormskritt

Hvis det fungerer, vil CRISPR kunne revolusjonere måten vi behandler kreft på. Kanskje CRISPR fører til at vi en gang i fremtiden får en medisin uten håravfallet, kvalmen og skadene som cellegift og radioterapi fører med seg.

Det er fremdeles mye vi ikke vet om CRISPR-metoden og dens bivirkninger. Men vi vet at vi nå kan behandle noen kreftsvulster hormonelt, med immunterapi, cellegift og radioterapi. Ofte vil en kombinasjon av disse metodene fungere bedre enn kun én metode, og i fremtiden er kanskje CRISPR en av disse.

Med CRISPR slipper man kanskje dagens smertefulle kreftbehandlinger, og det kan sammenlignes litt med å tråkke på legoklosser med sko. Det gjør ikke vondt, og man kommer seg fra A til Å.

Uansett om CRISPR viser seg å være Den nye kreftkuren eller ikke, vil det i fremtiden forskes mye mer på flere forskjellige kreftmedisiner og behandlingsmetoder. En kreftdiagnose er ikke det samme i dag som det var for 50 år siden, og hver eneste dag går vi ett steg til i retning kreftkuren.

Les mer på Titan.uio.no: