Image
""

Raudåte (Calanus finmarchicus) er et vanlig zooplankton i norske farvann. Foto: Terje van der Meeren, Havforskningsinstituttet (CC BY-SA 4.0)

Mikroskopisk nøkkelspiller

I det siste har zooplanktonets rolle i den globale karbonsyklusen fått økt oppmerksomhet.

Artikkelen er skrevet av August E. Høyland

Da jeg begynte å studere marinbiologi, innså jeg hvor lite jeg kan om havet og om hvor ulike de terrestriske og marine rammebetingelsene er.

For å danne et bilde har jeg tenkt på landjorden som havbunnen, luften eller atmosfæren som vann; mediet vi forserer oss gjennom og tilfører oksygen, og havoverflaten har jeg tenkt på som det øverste laget i atmosfæren.

To relativt like verdener. Men likhetene jeg så i de to systemene stemte kanskje ikke helt.

August E. Høyland er masterstudent i marinbiologi ved Universitetet i Oslo. Denne artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Viktigheten av å holde seg flytende

Sollyset når ikke ned til havbunnen. Det mister energien på sin vei forbi vannmolekylene. Dermed foregår primærproduksjon havet i all hovedsak på helt øverst i vannmassene og ikke på havbunnen.

Det vil altså si at havets planter ikke kan slå rot på bunnen, men må holde seg øverst i vannmassene og unngå å synke. Primærprodusenter (alger og bakterier) produserer oksygen og binder karbon fra atmosfæren for å produsere energi ved fotosyntese.

På landjorda er det derimot ikke mikroskopiske planter som binder karbon og produserer oksygenet vi trenger. Her er det store planter som gjør jobben.

En viktig komponent i havet er zooplanktonet (dyreplankton), mikroskopiske dyr på størrelse fra et riskorn og ned til en tiendedels millimeter.

Mikroskopiske dyr

Dyreplankton er veldig små og omfatter ganske mange arter, blant annet Raudåte, som er den viktigste spilleren i Norskehavet. Plankton er kun en samlebetegnelse på vannlevende organismer som driver med vannmassene.

Det er dermed lett å blande ordene plankton, dyreplankton og planteplankton. Planteplankton er som landplantene og bruker sollys for å lage energi. Zooplankton derimot er mikroskopiske dyr som beiter på alger, altså planteplankton.

Posisjonen zooplankton har i marine næringsnett er litt som insektenes og hjortens. De får energien sin fra planter som har drevet fotosyntese.

Viktig rolle

Zooplankton bygger altså en bro mellom energien algene produserer og høyerestående organismer som ikke kan basere føden sin på usynlige mikroskopiske alger. Det som skiller marine næringsnett fra næringsnett på land, er lengden. På land spiser hjorten gress, hjorten bli kanskje spist av ulv eller en gaupe – tre nivåer: primærprodusent (alge), primærkonsument (hjort) og toppredator.

I havet er det langt flere nivåer og predatorer finnes i alle størrelser.

Biologisk pumpe

Zooplankton har som alle andre sine utfordringer. De jaktes på av blant annet fiskeyngel og krepsdyr. Tilgangen på alger er størst i sommerhalvåret. Om vinteren er det lite primærproduksjon øverst i havet og de må migrere nedover.

Noen arter migrerer ned til nesten 1400 meters dyp. Det er ganske langt når man er mindre enn et riskorn.

Zooplanktonets vertikale migrering pumper faktisk store mengder karbon ned til havdypet gjennom det som kalles den biologiske pumpen. Flere typer zooplankton, blant annet hoppekreps, migrerer nemlig til store dyp om høsten for å overvintre.

Da tar de med seg energien algene har produsert øverst i havet, lagret som lipider (fett) og tærer på lageret til våren. Når fettlageret fortæres, slippes karbonet løs og ender sin ferd på havbunnen.

I Norskehavet transporteres mellom 2,3 og 6,4 gram karbon hvert år per kvadratmeter kun på grunn av zooplanktonets overvintring. Det høres kanskje ikke så mye ut, men tenk på hvor mye fett du får plass til inne i et riskorn og hvor mange riskorn du får plass til per kvadratmeter, og ikke minst hvor enormt havet er.

I det siste har zooplanktonets rolle i den globale karbonsyklusen fått økt oppmerksomhet. I Norge er det Calanus finmarchicus, eller Raudåte, som får største oppmerksomhet, men i andre havområder finnes lignende arter som pumper karbon ned til havbunnen. 

Kilde:

Jónasdóttir mfl: Seasonal copepod lipid pump promotes carbon sequestration in the deep North Atlantic. PNAS, 2015.