Vi trenger journalister

I går skrev Unni Wikan en glimrende kronikk om forskningsformidling i Aftenposten. Hennes budskap var "ikke frykt journalistene", selv om hun også pekte på at forskningsformidling kan være en "risikosport, som mye annet". Wikan, som er en av Norges mest erfarne forskningsformidlere, gir i denne kronikken mange gode råd til (unge) forskere. Hun understreker at forskningsformidling er et samfunnsansvar vi har som forskere, og at det er viktig "å anvende sunn fornuft" i forhold til journalister som i forhold til alle andre yrkesgrupper man måtte komme i kontakt med gjennom livet.

En debatt vi ønsker velkommen

Ifi-student med robot

Debatten om forsknings- formidling har tatt av etter Hjernevask-programmene. Jeg skal verken kommentere form eller innhold i programmene, men rette en takk til Harald Eia og Jørgen Lorentzen som har satt forskningsformidling etter- trykkelig på dagsorden.

I Dagens næringsliv (23. juni 2010) anbefalte medieforsker Lars Nyre ved Universitetet i Bergen, på generelt grunnlag, forskere å holde avstand til journalister og heller bruke andre kanaler. Vi trenger journalister og min anbefaling til Nyre er å studere Wikans synspunkter, eller for å sitere Arvid Hallen i Norges forskningråd: "Med andre ord bør forskere gjøre både det Nyre anbefaler, bruke et bredt sett av kanaler, og det han ikke anbefaler, snakke med journalister." Nyre får også rimelig hard medfart på lederplass i DN.

"Klippe og klistre" eller på direkten

Unni Wikan er innom et interessant poeng i sin kronikk. I forhold til TV/radio anbefaler hun at forskere deltar i debatter som sendes på direkten fremfor å delta i programmer der opptak blir klippet og klistret sammen. Det er også grunn til å være forsiktig med debattprogrammer, de kan gjerne bli for tabloide, men fordelen er som Wikan påpeker; "Det er du som snakker. Det er dine ord. Og du har faktisk en sjanse til å si noe fornuftig. Om din forskning, om din kunnskap." Mine erfaringer støtter dette.

Gjennom sommerne 2002 og 2003 deltok jeg ukentlig i programmet Sommeråpent med Anne Grosvold og Ingolf Håkon Teigene som programledere. Min oppgave var å formidle forskning (primært innen teknologiområdet) i samtale med programlederne. Det var ingen debatt, men mer å betrakte som "koseprat" omkring et passende tema, f.eks. hva er egentlig Internett? De fleste innslagene var på direkten, men noen av innslagene var basert på opptak - klippet og klistret sammen uten min påvirkning. Klipping og klistringen av disse opptakene ble OK, men de direkte innslagene ble mye bedre. At jeg synes det ble bedre er en ting, men også programlederne og alle jeg har spurt mente at den direkte formidlingen ble betydelig bedre enn de innslagene der én times opptak ble klippet (og klistret) ned til omlag 5 minutter! Noe å tenke på, både for journalister og forskere som er opptatt av forskningsformidling.