""

Bestefar og en ung Morten Dæhlen ordner skrapslåtten. Foto: Privat

Et tidlig møte med utøvende lederskap

Det var lenge siden, det var siste søndag i januar, og det luktet nystekte vafler.

Av Morten Dæhlen
Publisert 23. des. 2020

Jeg hadde kommet i den alderen da jeg brukte alle mulige triks for å være opp så sent som mulig om kvelden, med påfølgende behov for å sove litt ekstra dagen etter. Det var formiddag på den siste søndagen i januar. Jeg hadde fått lov til å sove lenge. Da jeg våknet, luktet det nystekte vafler i hele huset hjemme på gården der jeg vokste opp.

Utenfor huset hadde det i løpet av natten lagt seg en tykt, hvitt teppe. Snødybden nærmet seg 1,5 meter, synlig markert på en lang staur i passe avstand fra kjøkkenvinduet til bestefar. Den lille leiligheten til bestefar lå i andre etasje, med god utsikt til den lille bygda, både opp mot Tajet og ned mot Saga. På Tajet bygde vi hytte, lekte mellom trærne og plukket blåbær. Denne historien handler mest om Saga.

Bestefar, født på slutten av 1800-tallet, var en slags «gründer» og entreprenør. Det hadde han vært hele livet. Årsaken til at han også ble bonde, var bestemor. Det var hun som arvet gården. Nå var han pensjonist, selv om han fortsatt utførte mye arbeid, både på gården og på Saga.

Saga ble etablert i årene etter andre verdenskrig og var viden kjent for førsteklasses listverk. Saga, en liten «hjørnesteinsbedrift» i bygda, var også en yndet lekeplass for ungene. Jeg var en av dem som boltret meg mellom stabler med planker, høyt og lavt, og i alle krokene i de to sagbygningene. Grovsaga der tømmeret ble levert, lå øverst langs veien inn mot Skumsjøen, mens Høvleriet lå et steinkast nærmere dalen. Foran Høvleriet var det en stor plass der kundene hentet varene, planker og lister i alle mulige varianter. Bøndene i nabolaget hentet flis til strø i fjøs og stall.

Flyfoto av Sønsteby sag (Saga) fra 1965 .

De fleste som arbeidet på Saga, bodde i den lille bygda. Av og til måtte det hentes eksperter fra andre steder, til og med fra andre sida av Mjøsa! Selv om bestefar for lengst var pensjonist, hadde han viktige oppgaver på Saga. I dagens språkdrakt opererte han som en slags HR-ansvarlig som også tok seg av økonomi og regnskap.

Nysgjerrige meg stilte mange spørsmål, også om livet på Saga. Jeg fikk utførlige forklaringer på hvordan Saga fungerte, både teknisk og forretningsmessig. Jeg lærte også mye om hva menneskene betydde for utviklingen på Saga. Det handlet om å få det beste ut av de relativt få menneskene som bodde i denne lille bygda. Bestefar snakket mye om det å skape kollektiv kraft under dyrking av individuelle ferdigheter.  Den sosiale dimensjonen var også hjertelig til stede på og omkring Saga, og der kommer de omtalte vaflene inn i bildet.

Før jeg kommer tilbake til vaflene på denne siste søndagen i januar en gang på 1960-tallet, må jeg skrive noen ord om Saga som møteplass for store og små. I «kvilebua» innerst i Høvleriet var det kjekt å være. Der fikk vi kamferdrops av kara, og var vi riktig heldige, var det varme boller når vi kom hjem med skolebussen fredag ettermiddag. Det er for meg umulig å huske hvem som bakte disse bollene, men de var usannsynlig gode, særlig de gangene det var 2-3 rosiner i bollen.

Saga var også en møteplass for alle, og det jeg husker spesielt godt, var da Saga fikk i oppdrag å spikre og male flylemmer som skulle brukes i oppmåling av Norge. Den oppgaven engasjerte hele bygda, inkludert meg.  Jeg deltok og fikk min første lønningspose – en fin, brun papirpose med penger i. Den fikk jeg av bestefar, som annenhver fredag hentet penger i banken med sin Renault Dauphine. Pengene puttet han i brune papirposer med navn på. Da disse posene ble delt ut, var det høytidsstund i «kvilebua» i Høvleriet. Jeg var flue på veggen mange ganger når disse lønningsposene ble fordelt.

Det var søndag formiddag, og det luktet vafler. Jeg klarte å unngå mor som hadde frokosten klar. Jeg sneik meg inn i leiligheten til bestefar. Jeg ville mye heller ha nystekte vafler med bringebærsyltetøy, rømme og brunost enn havregrøt og melk. Jeg lyktes. Det ble vafler til frokost. Det ble også vafler på Lisa, en litt småfeit beagle. Lisa ga seg ikke før hun hadde fått en hel plate med vafler. Selv om bestefar, Lisa og jeg fikk oss en god frokost, var det fortsatt mye vafler til overs. Bestefar ventet besøk utover ettermiddagen.

Foran stuevinduet med utsikt mot Saga sto det en skrivepult. Favorittsitteplassen til bestefar var svingstolen foran skrivepulten. Der arbeidet han, der leste han avisen, der la han kabal, og der spilte vi sjakk. Denne dagen var skrivepulten full av papirer. Det var tid for litt arbeid på denne litt spesielle søndagen i slutten av januar. Selvangivelser skulle fylles ut og signeres.

Jeg hadde akkurat begynt på skolen. Jeg var glad i matematikk, men lenge før jeg begynte på skolen hadde bestefar lært meg å regne. I arbeidet med selvangivelsene ble jeg «ansatt» som «kontroller». Jeg fikk alle tallene lest opp, og jeg summerte. Bestefar gjorde det samme, og vi sjekket om vi fikk samme svar. Fikk vi ikke samme svar, gjorde vi det en gang til. Slik fortsatt vi til selvangivelsen til bestefar var ferdig. Bestefar fikk fylt ut og signert sin egen selvangivelse, og jeg fikk god trening til matematikktimene på skolen.

Etter hvert kom gjestene. Den ene etter den andre. Bestefar skulle hjelpe kara på Saga med utfylling og kontroll av selvangivelser. Mange kopper kaffe ble drukket. Vaflene gikk unna. Skrønene satt løst. Bestefar gikk systematisk gjennom nødvendige papirer. Jeg summerte tall. Selvangivelsene ble fylt ut og signert. Kara labbet etter hvert ut i snøen og gikk hver til sitt. Dagen etter, mandag morgen, møtes de på Saga. Det ble produsert enda flere planker og lister som fortsatt finnes i hus og hytter i Gjøvik og omegn.

Vanlig snømengde i starten av januar. Foto: Privat

Alle møter lederskap tidlig i livet. Vi ledes av foreldre og besteforeldre lenge før vi forstår hva lederskap er. Denne søndagen og alle de andre hendelsene og samtalene med bestefar om livet på Saga var for meg et omfattende og lærerikt møte med utøvende lederskap. Mye av det jeg lærte av bestefar har jeg, mer eller mindre bevisst, tatt med meg videre gjennom et langt liv som leder.

Det hører med til historien at fristen for å levere selvangivelsen på den tiden var 31. januar. Derfor var siste søndagen i januar, hvert eneste år, viet arbeidet med selvangivelser. Jeg var nok mest opptatt av vaflene. Det ble heller ikke ski- og hopptrening den dagen, selv om nysnøen hadde skapt silkeføre og strålende forhold i hoppbakken borte på jordet.