""

Fysikkbygningen på Blindern har vært Morten Dæhlens arbeidsplass. De vakre trappeløpene fascinerer både ansatte og gjester. Foto: Anders Lien/UiO

En kort oppsummering av en lang jobb

De siste åtte årene har jeg hatt gleden av å lede et fakultet med en stolt historie og en lysende fremtid. Vår oppgave har vært, er og skal være å drive kunnskapsutvikling for en verden i endring.

Av Morten Dæhlen
Publisert 21. des. 2020

I forbindelse med at jeg om få dager avslutter et 16=(4 x 4) års langt strekk som valgt leder ved Universitetet i Oslo, har jeg, uten at det vel kommer som en overraskelse for noen, en god del på hjertet. Noe av det jeg ønsker å formidle, har jeg fremført i taler til mine medarbeidere, noe av det jeg ønsker å formidle, var planlagte taler som det ikke ble noe av på grunn av pandemien, og noe av det jeg ønsker å formidle, er tanker jeg i løpet av høsten har skrevet ned. Her er talen til mine ledergrupper på fakultetet, litt omarbeidet for å passe i dette formatet.

Velkommen til Husøy, «min» lille, hyggelige øy her utenfor Tønsberg, og det åttende Husøy-seminaret i min tid som dekan. I disse pandemitider ble dette seminaret litt annerledes enn planlagt, men like fullt har det vært et viktig seminar med viktige diskusjoner om veien videre for vårt stolte fakultet.

En stor fortid, en stolt historie!

Selvstendighet sto tungt på den nasjonale dagsorden. Det Kongelige Frederiks Universitet, nå Universitetet i Oslo, så dagens lys. Grunnloven ble vedtatt. Norge ble et fritt land, nesten! Kunnskapsnasjonen Norge vokste frem. Fagene ble dannet og utviklet. Observatoriet, UiOs første bygning, reiste seg. Fakultetet ble en realitet. Massevirkningsloven ble oppdaget. Norges første kvinnelige student fikk sin utdanning ved vårt fakultet. Våre ansatte erobret noen av verdens ytterpunkter. Nitrogen, nødvendig for å produsere kunstgjødsel, ble hentet ut av lufta. Fakultetet bidro i industrialiseringen av Norge. Norge ble endelig et fritt land. Norge fikk sin første kvinnelige professor. Det skjedde på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Fredsprisen. Landet ble bygget og velferdsstaten Norge tok form, basert på mengder av kunnskap produsert og formidlet fra Universitetet i Oslo og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Nobelprisen. Turingprisen. Og mye, mye, mye, mye mer.

Vi har en stor fortid, en stolt historie!

Når fakultetet neste år fyller 160 år, får Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO sin første kvinnelige dekan. En ny milepæl nås! Noen, inkludert meg, synes det er litt sent, men vi kan vel si sent, men godt!

Kjære Solveig Kristensen (dekan) og Bjørn Jamtveit (prodekan forskning) og Knut Mørken (visedekan utdanning). Gratulerer som nytt dekanat og hjertelig til lykke med arbeidet i årene som kommer!

De viktige årene på 2000-tallet

Jeg har nå sittet snart 16 år i ledelsen på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, de første åtte årene som instituttleder ved Institutt for informatikk. Det var under min forgjenger, Knut Fægri, at dagens fakultet tok form.

Enhetlig ledelse ble innført. Instituttledermøtet ble etablert og formet. Vi fikk en strategi som tok oss mot 2020. Vår utdanningsvisjon ble utformet – våre kandidater skal lykkes faglig og profesjonelt. Denne visjonen er fortsatt med oss. De første grundige prosessene som ledet til faglige prioriteringer, ble gjennomført. Konkurransen om eksterne forskningsmidler, særlig fra Forskningrådet og EU, ble stadig sterkere. Vi ble eksperter på å søke de riktige ressursene i Forskningsrådet og EU. Mye av fundamentet for suksessene knyttet til tildelinger av SFF'er, ERC-grants og andre viktige tildelinger av nødvendige ressurser ble lagt i den perioden Knut Fægri ledet fakultetet. Dagens fakultet vokste frem, og etter hvert kom 1. januar 2013.

Vi tok over et velfungerende fakultet – stor takk til alle mine forgjengere og særlig stor takk til Knut Fægri (dekan), Anders Elverhøi (prodekan forskning) og Annik Myhre (visedekan utdanning). Nå var det vi som skulle lede den største skuta på Universitetet i Oslo.

Hele laget

Når jeg nå, om kun få dager, går av som dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, vil jeg takke hele laget, alle kjære medarbeidere og studenter på fakultet.

Jeg vil takke dem som forsker og skriver søknader og gjør oss til et internasjonalt ledende forskningsfakultet.

Jeg vil takke dem som underviser og gjør oss til en internasjonalt ledende institusjon innen utdanning innen realfag og teknologi.

Jeg vil takke dem som står på lab'ene, arbeider i felt, steller med avansert teknisk utstyr slik at vi sammen kan levere forskning og utdanning på høyt internasjonalt nivå og formidle viktig kunnskap til samfunnet rundt oss.

Jeg vil takke alle dem som sørger for at alle administrative oppgaver gjennomføres slik at vi sammen kan levere forskning og utdanning på høyt internasjonalt nivå og formidle viktig kunnskap til samfunnet rundt oss.

Jeg vil takke alle dem som, på en eller annen måte, holder systemene i gang, dem som holder det rent i våre lokaler, kort og godt hele det store laget på Blindern og på Kjeller som gjør at vi kan levere det vi skal til samfunnet.

Jeg vil takke alle studentene som har studert og studerer ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet – og særlig alle studentene som på ulikt vis skaper et godt studentmiljø og bidrar i utviklingen av fakultetet.

Jeg vil også takke våre samarbeidspartnere nasjonalt og internasjonalt, i akademia, i instituttsektoren, i næringslivet og i offentlig sektor.

Takk til mine nærmeste medarbeidere

Kjære mine to gode fakultetsdirektører: Jarle Nygard og Jo Døhl. Et fakultet og en dekan er helt avhengig av en velfungerende administrasjon. Det har vi!

Jarle, gjennom å bygge sten på sten over mange år har du og dine medarbeider skapt et velsmurt og fremoverlent apparat som brenner for hele fakultet. Du valgte å tre tilbake for et år siden, men du er fortsatt hjertelig med, blant annet er du godt i gang med å gjøre en jobb med noe av det aller vanskeligste på fakultetet, nemlig utvikling og forvaltning av våre omfattende arealer på Blindern og Kjeller.

Jo, du tok over direktørjobben for ett år siden. Jeg er umåtelig glad for at du tok steget fra instituttlederjobben på kjemi til fakultetsdirektørjobben på UiOs største fakultet. Med blikket mot 2030 er du i gang med å forme en enda mer effektiv og kvalitetsorientert administrasjon.  

Det siste året har vært litt spesielt. Jeg skal ikke dvele mye ved pandemien, men den enorme innsatsen og den klokskapen du utviste i de kritiske dagene, ukene og månedene etter 12. mars, har vært helt utenom det vanlige. Tusen takk!

De neste på min liste er de viktige prosesslederne på fakultetet: pro- og visedekanene!

Kjære Solveig og Knut! Som studiedekaner har dere ledet vårt aller største prosjekt, selvfølgelig med grunnleggende god hjelp fra de administrativt ansatte og alle lærerne på fakultetet. Resultatene av arbeidet med våre utdanninger er så langt formidable, og jeg vet at det kommer enda mer innen utdanning og undervisning i årene som kommer. Vi er et forskningsintensivt fakultet med en internasjonalt ledende utdanning innen realfag og teknologi. Det er ikke uten grunn at det kommer delegasjoner fra fjern og nær for å studere hva dere har fått til. Jeg er imponert og takknemlig for den innsatsen dere har lagt ned gjennom snart åtte år. Takk skal dere ha, Solveig og Knut! Dere skal også dra dette videre, og jeg gleder meg til å følge med i årene som kommer.

Kjære Svein Stølen (nå rektor), Finn-Eirik Johansen og Solveig Kristensen! Som forskningsdekaner gjennom disse åtte årene har dere med kunnskap, entusiasme og driv ledet viktige prosesser fram til viktige valg for fakultetet. Jeg kan ikke nevne alt det dere har gjort, men noe er det plass til i denne talen. Svein, du initierte og ledet arbeidet med etablering av endringsmiljøer, en strategisk nyskaping som senere, på litt ulikt vis, er benyttet av andre. Du fikk gjort mye før du ble rektor. Takk skal du ha, Svein, også for de mange gode diskusjonene foran de grønne krittavlene på rom Ø268!

Arbeidet med endringsmiljøene ble på glimrende vis videreført og etter hvert landet av Finn-Eirik. Omfanget av og innholdet i en stor andel av de SFF-søknadene som i høst ble sendt til Forskningsrådet, preges av arbeidet med og i endringsmiljøene. Stor takk til deg, Finn-Eirik, for dette arbeidet og alt det andre du gjorde slik at fakultetet kunne ta gode og kloke valg rundt bruk av våre frie forskningsressurser. Ditt arbeid har båret frukter, og det kommer til å bære frukter også i årene som kommer.

De siste årene har dette vært Solveigs område. Du har gjennomført gode prosesser for faglige prioriteringer, men det mest krevende i Solveigs tid som forskningsdekan har nok vært sluttføringen av arbeidet med livsvitenskapsplanen og fakultetets enorme bidrag inn i UiOs veikart for infrastruktur. Begge deler har blant annet skapt større nærhet til andre fakulteter, særlig Det medisinske fakultet. Stor takk, Solveig, og en særlig takk til deg som har vært med meg hele tiden fra januar 2013, først som visedekan med ansvar for utdanning og den siste tiden som prodekan med ansvar for forskning.

Alt henger sammen med alt og gjennom tiden, og jeg har selvfølgelig ikke glemt at de siste årenes arbeid med livsvitenskapsplanen og infrastruktur har involvert mange og bygger på sterke bidrag fra Svein og Finn-Eiriks perioder som forskningsdekaner. Jeg vil også nevne fakultetets internasjonale vitenskapelige råd (MN-SAC), initiert og drevet frem av Finn-Eirik. Den prosessen kan synes liten i forhold til de andre prosessene, men den har for meg vært særdeles viktig.

Kjære Kristin Vinje! Takk for innsatsen i dine to år som visedekan med ansvar for innovasjon og samfunnskontakt. Du løftet oss fremover på dette området, vi lærte mye, og det meste av det du tok initiativet til, er videreført. Jeg vil særlig takke deg for at du delte ditt enorme nettverk med meg og fakultetet. Det har betydd mye, og gratulerer med sjefsjobben i NOKUT. Jeg ser frem til samarbeidet med deg i din nye jobb.

Kjære Nils Christian Stenseth! Du har vært en rådgiver for meg lenge før du visste det selv. De siste to årene har jeg fått anledning til å bruke dine kunnskaper og ditt nettverk som rådgiver hos meg. Det bærer frukter, og det er nå rimelig sikkert at vi får til et bredt anlagt forskningsprogram innrettet mot det havområdet og den kysten akkurat denne øya, Husøy, er en del av.

Kjære Susanne Viefers (Fysikk), Ellen Munthe-Kaas (Informatikk), Britt Lisa Skjelkvåle (Geofag), Merethe Frøyland (Naturfagsenteret) , Per Lilje (Astrofysikk), Rein Aasland (Biovitenskap), Einar Uggerud (Kjemi), Stian Løvold (Teknologisystemer), Geir Dahl (Matematikk) og Henrik Schultz (Farmasi) og jeg må selvfølgelig ta med resten av instituttlederne i denne åtteårsperioden: Jo Døhl (Kjemi), Finn-Eirik Johansen (Biovitenskap), Jøran Moen (Fysikk), Knut Liestøl (Informatikk), Viggo Hansteen (Astrofysikk), Nils Roar Sælthun (Geofag) og Arne Bang Huseby (Matematikk) – alle instituttlederne de siste åtte årene. Vi gjør også viktige ting i fakultetsadministrasjonen, men det er ute hos dere, på instituttene og Naturfagsenteret, at det skjer. Der forskes det, der undervises det, der formidles det, og det er der studentene på alle nivåer lærer det de skal lære.

Med respekt for både dekanmøtet hos rektor (rektor var til stede og hørte dette) og dekanat hos oss i fakultetsledelsen er det ett møte som, med god margin, har vært det aller viktigste for meg. Det er selvfølgelig INSTITUTTLEDERMØTET, som i all hovedsak, har funnet sted hver torsdag mellom 08.30 og 10.00. Alle viktige saker behandles her, både saker der vi er avhengig av og oppnår enighet, saker der vi i dekanatet trenger gode råd og selvfølgelig saker der vi må ta en beslutning som ikke alle nødvendigvis er like glade for eller en enig i.

Dere gir konstruktiv kritikk til meg, oss og hverandre, dere bidrar med dyp innsikt på viktige områder, dere er fakultetets ultimate kunnskapsbase, dere hjelper hverandre, og dere skaper glede. Det er sammen med dere vi dekaner virkelig kjenner på at vi former fremtiden.

Jeg har gledet meg til hver eneste torsdag, og er det én ting jeg kommer til å savne, så er det instituttledermøtet på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet – dette møtet oser av entusiasme, det preges av sindig ro og en enorm kjærlighet til fakultetet. Kort og godt fantastisk. Takk til dere ha – alle sammen!

Avslutningsvis vil jeg oppsummere noen forhold jeg, eller mer presist vi, bør være særlig stolte av og et par ting jeg virkelig har lært som dekan gjennom åtte års samhandling med instituttledere, meddekaner, direktører og alle andre medarbeidere på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.

Det første og kanskje det aller viktigste vi skal være stolte av, er den medmenneskeligheten og godheten som kjennetegner vår organisasjon og hvordan vi har arbeidet sammen for at fakultetet skal være et godt sted å være og et sted som bygger karriere for alle våre medarbeidere. Det andre vi skal være særlig stolte av, er det vi har fått til innen utdanning. Det er enestående, også i internasjonal sammenheng. Det tredje vi absolutt bør være stolte av, er den innsatsen som legges ned for å hegne om den frie og uavhengige kunnskapsutviklingen, selve grunnmuren i vår virksomhet.

Jeg er lært «uendelig» mye disse åtte årene. Det kan uttrykkes på flere vis, men jeg vil særlig nevne arbeidet forut for kreeringstalene i Aulaen. Fire ganger i året, tilsammen 32 ganger på åtte år, har jeg lest gjennom pressemeldinger fra alle våre doktorander som har disputert i denne perioden. Dette arbeidet har vært usedvanlig lærerikt og gitt meg omfattende innsikt i hva vi driver med og hvor forskningsfronten befinner seg innen realfag og teknologi.

Jeg har vel også lært å tøyle min underliggende utålmodighet enda litt bedre. Det er i utgangspunktet helt greit å være født litt utålmodig, men i en jobb som denne er det også greit å kunne takle denne delen av personligheten. Jeg håper og tror, noen vil si i relativt moden alder, at jeg har lært meg hvordan jeg skal legge en folie med tålmodighet på toppen av min medfødte utålmodighet.

Det aller siste jeg vil nevne er at jeg er 100 prosent sikker på at nasjonen Norge må tenke nytt når det gjelder stimulering og finansiering av grunnleggende langsiktig forskning. Det har jeg skrevet mye om på bloggen min, og jeg vil helt sikkert skrive mer om det i fremtiden. Men nå har jeg snakket lenge nok, og vi er sultne.

Takk for godt og fruktbart samarbeid gjennom åtte herlige gode år. God middag!

Det hører med til historien at denne talen, med alle svinger hit og dit, tok ganske lang tid :-)

Er du interessert i forskningsnyheter om realfag og teknologi: Følg Titan.uio.no på Facebook eller abonner på nyhetsbrevet vårt