Image
""

Foto: Helge Brekke/Museum for universitets- og vitenskapshistorie

Med denne målte Fridtjof Nansen saltinnholdet i polare farvann

Men Roald Amundsen var ikke så interessert i å ta med instrumentet på ekspedisjon. Til Nansens store indignasjon.

I 1913 ble Oseanografisk institutt opprettet med Fridtjof Nansen som professor og leder. Nansen anskaffet da minst tre slike flyttbare vanninterferometere til måling av brytningsindeks i væsker. Hensikten var å måle saltinnholdet i vannprøver fra polare farvann.

Assistenten Jakob Helland ble satt i sving med å bestemme saltinnhold i sjøvann fra Nansens ekspedisjon til Svalbard i 1912. Undersøkelsene ble etter alt å dømme utført med dette instrumentet.

I universitetets årsberetning heter det: «Ved hjelp av den ansatte assistent, stud. Real. Jakob Helland, har det været gjort studier med dr. Löwe's interferometer (fra Carl Zeiss) for at faa dette forbedret til bruk for bestemmelse av saltgehalt i sjøvand. Dette er ogsaa lykkedes, og det er opnaadd at faa konstruert et instrument som nu gir en præcision for forskjellige bestemmelser som neppe er naadd ved nogen anden metode, og det vil vistnok faa megen betydning for havundersøkelser i fremtiden, da instrumentet er hurtig og let at bruke.»

Oppgitt over Amundsen

Året etter ble Helland avløst av August Øyan, og undersøkelsene med interferometeret fortsatte. Alle vannprøvene fra Svalbard-ekspedisjonen ble ferdig analysert i løpet av 1914, og Nansen var meget fornøyd med instrumentet, som ifølge årsrapporten «stadig viser sig at ha en sjelden høi grad av præcision».

Nansen presenterte resultatene i artikkelen «Spitsbergen waters» i 1915. Også hans bok En ferd til Spitsbergen fra 1920 inneholder grundige redegjørelser for saltinnholdet i ulike lag av havvannet og isen.

Fridtjof Nansen så stor nytte i bruken av bærbare interferometere i utforskning av polarområdene. Han skaffet minst tre slike instrumenter fra Zeiss i Tyskland og ivret for at Roald Amundsen og Amundsens medarbeider Bernt Birkeland skulle lære seg å bruke dem.

Grunnen var at Nansen ønsket at Amundsen skulle ta med instrumentet på en planlagt ekspedisjon med «Fram», Nansens skip. Ferden skulle gå over Polhavet, forhåpentligvis helt til Nordpolen. Dette var kort tid etter at Amundsen vendte tilbake fra Sydpolen.

For det første ønsket Nansen ønsket å heve de vitenskapelige ambisjonene til Amundsens ekspedisjon, og for det andre hadde han god bruk for vann- og isanalyser fra nordområdene i sin egen forskning.

29. november skrev han oppgitt til havforskeren Bjørn Helland-Hansen: «Så er det Amundsen's utrustning. Jeg er nokså fortvilet over den, da jeg har intrykk av at det lite blir gjort. Interferometrene har enda ingen gjort skritt til å sette sig inn i bruken av, hverken Amundsen eller Birkeland, og hvis det ikke blir gjort, kan det lite nytte å ta det med sig.»

I samme brev nevner Nansen også andre instrumenter tiltenkt Amundsens ekspedisjon: en libelle strømmåler han mente det burde vært bestilt flere av, et senkeareometer han hadde bestilt fra Tyskland, og dessuten strømmålere, vannhentere og vendetermometere.

Amundsen dro ikke til Arktis så snarlig som Nansen ønsket. Ekspedisjonen ble utsatt flere ganger, blant annet fordi første verdenskrig brøt ut. Amundsen reiste først i 1918, ikke med «Fram», men med sitt eget nyanskaffede fartøy «Maud». Ekspedisjonen varte i sju år. I etterkant ble det vitenskapelige materialet analysert i Bergen av Harald Ulrik Sverdrup.

Slik virker det

Instrumentet er produsert av Carl Zeiss. Det står på et metallstativ og består av sylinderformet kammer med glassprisme, linse og okular, støpsel til strømtilførsel, samt beskyttelsesdeksel. Med til apparaturen hørte også strømforsyning og eske med ekstra glassprismer, men disse er tapt.

Kammeret med prismet er todelt, der en del inneholder væsken som skal undersøkes og den andre delen en væske man kan sammenligne med. Instrumentet måler forskjellen i lysrefraksjon mellom de to væskene, ifølge produsenten ned til sjuende desimal. Forskjellen observeres gjennom okularet.

I dag er interferometeret å se i utstillingen Det fysiske kabinett i læringssenterert Entropia på Fysisk institutt.

Tekst: Anne Vaalund