Image
""

Foto: Helge Brekke/Museum for CO2 universitets- og vitenskapshistorie

Den sinnrike mekanikken i tårnet i Observatoriet funker fortsatt

Det er snart 200 år siden Universitetet i Oslo og den da unge nasjonen Norge fikk sitt eget observatorium.

Observatoriet er en av de aller viktigste realfagsbygningene i Norge. Den er den eldste bygningen reist for et forskningsformål som fremdeles eksisterer blant UiOs eiendommer.

Observatoriet stod ferdig i 1833. Bygningen var et resultat av samarbeidet mellom professor i anvendt matematikk og astronomi, Christopher Hansteen, og arkitekt Christian Heinrich Grosch.

Hansteens forskningsfelt var jordmagnetisme. Han var også travelt opptatt med å få på plass standarder eller etablere praksiser som var nødvendige for en ung nasjon. Denne delen av virksomheten knyttet seg opp mot blant annet bestemmelse av hovedstadens koordinater, kart- og oppmåling, mål og vekt og meteorologi.

Observasjonstårnet ble først utstyrt med en refraktor produsert av det tyske München-firmaet Utzchneider & Fraunhofer. Før instrumentet ble sendt til Norge i 1833, var det det en tur innom Altona og firmaet Repsold for montasje av stativ og altasimut.

I 1842 fikk imidlertid Hansteen erstattet instrumentet med en mer avansert refraktor levert av Repsold. Da måtte tårnets konstruksjon styrkes for å tåle vekten – her var det ingen sentral oppmurt pilar fra berggrunnen som instrumentet kunne hvile på. Det var vanlig praksis i mange observatorier.

En slik pilar eller søyle skulle motvirke rystelser eller andre ytre påvirkninger som kunne svekke instrumentets stabilitet. Repsold-refraktoren eksisterer ikke lenger. I dag er igjen den første refraktoren på plass.

Taket i tårnet har en slisse som åpnes ved hjelp av en sinnrikt utviklet mekanikk. For å sikre utsyn i alle himmelretninger kan taket dreies med sveiv. Opprinnelig var det en oljemalt seilduk på innsiden av tårnhatten.

En gang i etterkrigsårene ble det i stedet slått på trefiberplater. Det gjorde at lekkasjer og råte fikk fritt spillerom. Da Observatoriet ble restaurert i årene 2006–2011 måtte råttent treverk erstattes med nye biter som var nøyaktig like de som måtte tas bort.

For å få det til måtte hele tårnhatten løftes av og heises ned med kran. Det nye innfelte treverket er lyst. Slik kan vi se hva som er gammelt og nytt. For å forhindre at nye skader ikke oppdages, er tretaket ikke dekket til. Tannhjul, beslag og jernkonstruksjoner er nøye renset og restaurert.

Og mekanismen? Den kan fremdeles brukes. Kvalitet i alle ledd!

Tekst: Bjørn V. Johansen