Image
""

En tasmansk djevel i Freycinet National Park i Tasmania. Foto: Colourbox

Sosial distansering redder tasmanske djevler fra dødelig kreft

På øya Tasmania sør for Australia har en skapning lang erfaring med sosial distansering. De har nemlig gjort dette i 30 år som beskyttelse mot en smittsom kreft.

Artikkelen er skrevet av Birgitte Bjørnerud

Akkurat som hos mennesker forekommer ulike former for kreft også blant dyr. Offeret på den tasmanske øya er et rovpungdyr med det litt uheldige navnet tasmanske djevler.

De små, søte dyrene ligner en blanding mellom en liten bjørn og en hund. Men utseendet kan bedra. Når djevlene først møtes, går det hardt for seg. De er aggressive mot hverandre, i hvert fall om det er ukens middag som står på spill.

Dette kan resultere i brutale kamper som innebærer mye biting, spesielt i hoderegionen. Selv om disse dyrene kun er på størrelse med en liten hund, har de et veldig kraftig bitt.

""
Birgitte Bjørnerud er masterstudent ved Institutt for biovitenskap. Artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Dødens bitt

Dersom man sammenligner andre rovdyrs bitt kilo for kilo, vinner den tasmanske djevelen med god margin. Som om ikke bittet er nok, har djevlene også sylskarpe tenner lagd for å kunne knuse beinrester.

En slik dødelig kombinasjon gjør at ethvert byttedyr frykter dem. Hadde djevlene visst hvilken trussel de selv lever under, ville de kanskje fryktet sin egen utryddelse.

Vanligvis sprer kreftceller seg kun innad i kroppen til et individ. Men slik fungerer det ikke for ansiktsvulstene som har rammet mange av disse små dyrene på Tasmania. Kjeven deres er ikke bare et dødelig bitt, den er også årsaken til spredningen av en uhyre sjelden kreftform.

Kampen om tilværelsen

Spredningen av akkurat denne kreften krever direkte kontakt mellom de tasmanske djevlene. De biter hverandre i ansiktet når de slåss, noe som gjør det mulig for kreften å spre seg fra dyr til dyr.

De skarpe tennene trenger enkelt gjennom huden og overfører kreftceller til individet som blir bitt. Her vil det etter kort tid dannes svulster som vokser seg større og større. Disse kan bli så store at dyret ikke klarer å få i seg mat, eller de kan spre seg til andre organer som til slutt svikter.

""
En tasmansk djevel rammet av det som kalles Devil Facial Tumour Disease (DFTD). Foto: Menna Jones/Wikimedia Commons (CC BY 2.5)

Derfor lever de infiserte djevlene sjeldent lenger enn seks måneder etter at de har blitt smittet. Så hvordan har arten egentlig klart å holde ut med denne kreftformen i 30 år?

Djevelens strategi

Heldigvis for dem er ikke djevlene like sosiale som oss mennesker, men det hender selvfølgelig at de støter på hverandre. Til tross for tidlig død og minkende bestand, ser det ut til at det er lysere tider i vente.

Djevlene praktiserer sosial distansering i enda større grad enn det som har vært vanlig. Ved å trekke seg tilbake oppstår det færre konfrontasjoner mellom dem. Dette har bidratt til å redusere smitten. I tillegg har noen av djevlene vist seg å være immune mot kreftsykdommen.

Med menneskenes hjelp har det vært mulig å lage en egen isolert bestand, fri for smitte. Og blant de syke djevlene ute i det fri har det vist seg at endring i adferd og sosial distansering har hatt en positiv virkning i kampen mot smittsom kreft.

Selv om kampen mot kreften fortsatt pågår, viser det seg at vi – heldigvis – ikke blir kvitt djevelen helt enda.

Kilder:

Gregory M Woods mfl: Two Decades of the Impact of Tasmanian Devil Facial Tumor Disease, Integrative and Comparative Biology, desember 2018.