Image
Tre reinsdyr går langs veien.

Kanskje er de på rusletur for å finne mat, eller ser de muligens etter damer? Foto: Colourbox

Rein på tur

Hvilke faktorer spiller en rolle i hvordan ulike arter beveger seg, og hvorfor velger de å slå seg til ro akkurat der de gjør?

Artikkelen er skrevet av Emilie König

Emilie König er lektorstudent og holder på med en master ved Institutt for biovitenskap. Artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Klokken er seks, en kald og klar høstmorgen. En god, varm kopp kaffe i bilen på vei opp på fjellet. Bilvinduet står på gløtt, og vi kan lukte den gode høstlufta. Bladene på bjørketrærne er blitt gule og oransje. Bakken er mørk grønn av lyngen, med innslag av rustrød mose. Skogen har tatt på seg høstdrakta. Det er helt i starten av jakta. Oppover den svingete gruslagte fjellveien der de rødbeisede hyttene står jevnt fordelt mellom grantrær, furu, myr og lyng. I alle år har min samboer og hans familie kjørt denne veien når de skal til Hardangervidda på reinsjakt.

Villrein

Reinen er et av de fire hjortedyrene vi har i Norge sammen med rådyr, elg og hjort. Vi deler reinsdyrene inn i to kategorier, fjellrein – som også kalles villrein – og tamrein. I denne teksten snakker vi om villrein.

Reinen er flokkdyr og flytter mye og ofte på seg – de er det vi kaller nomadiske flokkdyr. De trives best høyt på fjellet og i åpne barskoger. For at reinen skal klare å leve her, har den blant annet utviklet et tykt lag med underhudsfett, isolerende vinterpels og en blodsirkulasjon som gir den en bedre mulighet til å regulere temperaturer enn det vi mennesker har. Altså, som skapt for norske (høyfjellklimatiske) forhold.

Brungrå og hvit i pelsen med flott gevir

Vi sitter i bilen, min samboer og jeg med den varme, gode kaffekoppen i hånden. Plutselig skvetter han til og snur seg mot meg, «Se der» hvisker han. Jeg snur meg dit han peker. Ett lite stykke unna kan vi høre en lav snøfting og grynting. Der går de 10-20-30 stykker. Majestetisk store med brungrå og hvit pels. Rett ved siden av veikanten, med de flotte gevirene. Aldri før har vi sett rein så langt ned mot bygda. Har du noen gang tenkt på det, hva det egentlig er som bestemmer hvor ulike arter lever?

Det er mange ulike faktorer som spiller en rolle i en arts valg av levested. Hos reinen er hvor den lever og hvordan den flytter på seg blant annet styrt av tilgjengeligheten på mat og i forbindelse med parring.

Kresen i kosten

Hardangervidda byr på variert kost for reinen. Foto: Emilie König

Når det kommer til mat, har reinen litt ulike preferanser om sommeren og om vinteren. Om sommeren foretrekker den ulike typer gress, lyng og sopp.

Om vinteren blir matfatet betraktelig redusert. For det meste beiter reinen da på lav. Laven har mye energi og mange kalorier, men har også et lavt innhold av fiber, så reinen kan bli litt uggen i magen om den bare spiser dette. Heldigvis hender det at reinen kommer over litt lyng om vinteren også. Dette er digg, fiberrik mat.

Parringstid

I brunst- og parringstiden er det også behov for litt forflytning. Bukkeflokkene oppløses, og det konkurreres om hvem som skal få simlene (hunnreinen). Simla sender ut duftsignaler for å si ifra til bukken at hun er parringsklar. Hvis alt går som de håper, blir simla drektig, og i mai/juni fødes den nye kalven.

I forbindelse med kalvingen vil simla ofte gå bort fra flokken, slik at hun kan bli bedre kjent med den nye kalven. Etter noen dager søker de begge tilbake til flokken.

Trangt om plassen

En annen årsak til at reinen flytter på seg, kan være mangel på plass. Dersom det er for mange dyr som bor på en plass, kan noen av dyrene begynne søken etter et nytt sted å bo, litt som om de som flytter ut av byen for å finne roen på landet.

Etter en flott dag på fjellet, vel å merke uten fangst, setter vi oss i bilen og vender nesa ned mot bygda igjen. Nedover den svingete gruslagte fjellveien forbi lyng, myr, furu og grantrær, der de rødbeisede hyttene står jevnt fordelt. Vi undres – hvordan kan det egentlig ha seg at det ser ut som om reinen er på vei til å trekke ned mot bygda? Er den egentlig det, eller er det bare vandringsmønsteret som gjør at vi ser dem akkurat her?