Image
Dataskjerm med ordet Hello.

Det er mange måter å si «Hello World» på

Hvorfor har vi så mange programmeringsspråk?

Artikkelen er skrevet av Knut Berge Sæbjørnsen

Knut Berge Sæbjørnsen er bachelorstudent ved Fysisk institutt. Artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Vi hører stadig vekk at vi trenger flere som kan kode. Koding er fremtiden, lær å kode, så får du garantert en jobb.

Jeg har alltid hatt sansen for teknologi og tenkte dette var noe for meg. Når du når dette stadiet og bestemmer deg for at du skal lære deg å kode, møter du fort et gigantisk hinder. Hvilket språk skal jeg lære? Du skjønner fort at det er hundrevis av programmeringsspråk der ute, og etter nærmere undersøkelser skjønner du at dette er vanskeligere enn først antatt.

Hvorfor skal det være så mange språk?

For å svare på dette, må vi se på hvor programmering kommer fra, hvordan programmering har endret måten verden fungerer på og hvilke fordeler programmering har i den moderne verden.

Mange veier til samme mål

Først og fremst er det viktig å si at vi ikke trenger så mange språk. Så lenge språkene er “Turing complete”, kan de i utgangspunktet gjøre nøyaktig det samme. Python, Java, C, C++, ja til og med Powerpoint og Magic the Gathering-kort kan brukes.

Programmering har eksistert lenger enn man skulle tro. Så tidlig som på 1840-tallet laget Ada Lovelace, kjent som verdens første dataprogrammerer, en beskrivelse av “den analytiske maskinen”.  Dette var en regnemaskin som kunne løse alle typer problemer. Men ikke før på 1940-tallet skulle vi se maskiner som klarte dette.

I den moderne vestlige verden er vi så heldige at vi har et lingua franca – engelsk - som gjør at vi enkelt kan kommunisere med fjern og nær. Om du er fra Norge, Tyskland eller kanskje til og med (om du er heldig) i et lite vindistrikt i Frankrike, kan du kommunisere gjennom engelsk.

Slik er det ikke med programmeringsspråk. En datamaskin er svært kresen på syntaks. Et manglende semikolon kan gjøre at maskinen nekter å lese teksten din. Dermed vil også skribenten etter lengre bruk av et språk bli svært kresen på syntaksen.

Sjelden at valget er fritt

I likhet med morsmål velger de færreste sitt programmeringsspråk. Du blir som regel kastet inn i det språket læreren, professoren eller arbeidsgiveren kan. Om du kun skriver C++ og vennen din kun skriver Java, vil du få hjertebank av å lese “System.out.println” istedenfor din kjente og kjære “std.cout”. Det er som om den tyske vennen din sier “prost” og du i forfjamselse trekker deg litt unna fordi du ikke forstår at det eneste han prøver å si, er  “skål”.

Like, men likevel til ulikt brukt

Men om de alle kan gjøre det samme, hvorfor kan det ikke bare være ett? Svaret er kjedeligere enn man skulle tro. De ulike språkene er ulikt optimalisert. Språk som JavaScript og Ruby briljerer når det kommer til å lage nettsider, Python og R på statistisk analyse og Java og C++ innen finans. Språkene har altså sine fordeler og ulemper. Enkelhet og hastighet er to motpoler i programmeringsverdenen, og man velger derfor etter behov.

Python kryper fremover

Jeg føler jeg må legge til noe statistikk for å gjøre valget lettere. I dag er Java det mest brukte språket, med C hakk i hæl, mens Python raskt åler seg oppover i popularitet. Basert på dette tror jeg personlig pr. dags dato at Python er språket å lære seg om du vil prøve deg litt fram og finne ut om dette er noe for deg.

Det første programmet man lager når man lærer seg et programmeringsspråk er “Hello World” i Python ville man skrevet

print(“Hello World”)

Mens man i Java kunne skrevet

public Class Print {

            public static void main(String[] args) {

                        System.out.println(“Hello World”)

            }

}

Vi ser at det er en naturlig sammenheng mellom utviklingen av nye språk og hvor raskt de arbeider. Hvilket språk du trenger å kunne, kan ha sammenheng med hva du ønsker å bruke det til eller hva normen er i området du bor eller studerer.

Koding skal være gøy, og lærer man å kode, er det kun kreativiteten som setter grenser.