Artikkelen er skrevet av Hallvard Storkaas
Alle har kjent på en kraftig følelse av at en situasjon eller sted er fryktelig kjent uten å huske hvorfor. Om du spør folk hva de tror det kommer av, kan du finne ganske mange underlige svar. Her er et forsøk på å forklare hva dette kommer av.
Gjenkjennelse skaper kaos
Wenke sitter på bussen. Det er en helt normal dag, hun er på vei til jobb, og alt hun ønsker er å ha denne lille stunden mellom kaoset hjemme og stresset på jobben i total sinnsro.
En tilsynelatende fremmed person går på bussen, og plutselig er hjernen hennes i full fyring. Noe med denne situasjonen er skremmende kjent! Hva var det hun nettopp så som gjorde at det ikke lenger er mulig å få fred i hodet? Kjenner hun mannen som gikk på bussen? Hun føler hun har sett ham før, men klarer ikke å plassere ham. Her er det noe som ikke stemmer. Alt henger sammen, men ingenting faller på plass.
Fantasien settes i sving
Hjernen vår er et utrolig komplisert system. Over 100 milliarder nerveceller kommuniserer på kryss og tvers i en hastighet på opptil 120 meter i sekundet. Med så mye trafikk i hodet er det kanskje ikke så rart at det går litt i surr innimellom.
Denne følelsen Wenke opplever, er det vi populært kaller for «déjà vu». Noe de fleste føler på fra tid til annen. For mange kan den virke nærmest overnaturlig, så det er ikke rart at det oppstår ville formeninger om hva som foregår når den får muligheten til å slå seg løs. Her er det bare fantasien som setter grenser.
Wenkes ønske om en rolig tid til å slappe av på, er nå forsvunnet for lengst, hun har et mysterium hun må løse. Hun prøver å finne ut av hvor hun har sett denne personen før, men tar seg i å stirre og ser brått vekk. Flau og frustrert jobber hun seg gjennom minner av lignende situasjoner. Hva om hun har opplevd det i et tidligere liv, tittet inn i et parallelt univers, sett en «glitch in the matrix». Nei, kanskje det var noe hun har drømt. Men det er jo ikke et tilfredsstillende svar, det må bety at hun er sanndrømt.
Alt vi ikke vet
Så hva er det egentlig som foregår inne i hodet vårt i en slik situasjon? Hjernen er utrolig kompleks, og til tross for alt du leser i tabloide medier om at forskere har funnet svaret på det ene og det andre, er det veldig lite om hjernen vi faktisk vet med sikkerhet. Istedenfor å gi deg et definitivt svar på noe ingen vet, skal jeg heller gi deg en god hypotese som er basert på det vi har sånn passe god peiling på.
Enkelt forklart består hjernen vår av spesialiserte områder som driver et tett samarbeid for å forstå verdenen vi lever i. Nervecellene i de spesialiserte områdene snakker med hverandre ved å fyre av elektriske signaler frem og tilbake. Ett av disse områdene har fått tildelt det flotte navnet perirhinal korteks. Denne delen av hjernen vet vi spiller en viktig rolle i å skape en kjennskapsfølelse til det vi ser, og det er her «déjà vu» trolig oppstår.
Det at vi får en kjennskapsfølelse, er ikke veldig hjelpsomt i seg selv, vi trenger også et minne å knytte følelsen til for å gjenkjenne situasjonen. Neste steg i kommunikasjonen for perirhinal blir da å ta kontakt med hippocampus, en annen del som er viktig for hukommelse og læring. Et godt samarbeid mellom disse delene er nødvendig for at vi skal forstå verden rundt oss. Men feil kan skje.
Et minne som ikke finnes
I hjernen foregår det noe vi kaller for spontanaktivitet. Det er rett og slett en tilfeldig fyring mellom nerveceller eller hjerneaktivitet vi vanligvis ikke er klar over. Dersom dette skjer i perirhinal korteks, vil det kunne oppleves som en kjennskapsfølelse. Alt det egentlig gir, er en følelse av noe man har opplevd før, men det er ikke mulig å plassere følelsen fordi minnet ikke eksisterer. Du vet at du vet, du bare vet ikke hva.
Så neste gang du befinner deg i en lignende situasjon som Wenke og denne følelsen treffer deg som lyn fra klar himmel: Istedenfor å spinne rundt i frustrasjon og overtro, kan du heller undre deg over hvor komplisert og spennende hjernen vår er.
Les mer om hjernen på Titan.uio.no:
Du lever ikke i virkeligheten, men i en modell
Hjernens visuelle «skysstasjon» er egentlig en portvokter
Doktorgradsstudenter utviklet nye verktøy for å forstå hjernen enda bedre
