Image
Mikroskop over petri dish md biologisk materiale

Illustrasjonsfoto: Colourbox

MN satser på livsvitenskap

Som et av fire brede satsingsområder bruker Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet betydelige ressurser innen livsvitenskap.

Det er vanskelig å tolke Finn-Eirik Johansens innlegg i Uniforum 29. april 2020 på noen annen måte enn at han mener at Det matematisk-naturvitenskapelig fakultet (MN) ved UiO har prioritert livsvitenskap lavere enn andre områder de siste årene. Johansen baserer dette på utviklingen av instituttenes andel av KD-stillinger. Johansen ber påtroppende dekanat om å prioritere livsvitenskap sterkere. Denne henstillingen skal jeg overlate til påtroppende dekanat å kommentere, men er det korrekt, slik Johansen synes å mene, at MN har prioritert livsvitenskap lavere enn andre områder de siste årene?

Det korte svaret er nei. Livsvitenskap har fått tildelt ressurser, blant annet i form av KD-stillinger ( øremerkede stipendiatstillinger fra Kunnskapsdepartementet), på anslagsvis samme nivå som de tre andre brede satsingsområdene på MN. De tre andre er jord og rom (som bl.a. inkluderer klima og miljø), energi og materialer (som også inkluderer energisystemer), og digitalisering og beregningsorientert vitenskap. Disse fire områdene er omtalt i MNs strategi «Kunnskapsutvikling for en verden i endring – realfag og teknologi mot 2030». I tillegg har MN over mange år hatt en strategi der det satses ekstraordinært på høykvalitets forskning («excellence») gjennom tildeling av KD-stillinger til forskere og forskningsgrupper som lykkes med søknader til de tunge virkemidlene som støtter grunnleggende langsiktig forskning i Norges forskningsråd og EU.  

Grunnprinsipper rundt fordeling av KD-stillinger på MN

Hvordan MN fordeler KD-stillinger har gjennom de siste 15-20 årene vært gjennom flere grundige prosesser. Fordelingsmekanismene har variert litt over tid, men hovedlinjene har vært at en andel (anslagvis en tredjedel) av KD-stillingene skal ligge på instituttene og prioriteres innenfor hvert enkelt institutt, en andel (pluss-minus en tredjedel) er brukt som egenandeler/støtte til innvilgede SFF, ERC-prosjekter og lignende, mens resten (pluss-minus en tredjedel) har vært gjenstand for ulike prioriteringer foretatt av fakultetet etter grundige diskusjoner med instituttlederne, blant annet for å kunne prioritere prosjekter på tvers av instituttene.

Balanse, primært begrunnet i behov for undervisningsressurser

Når det gjelder den første tredjedelen, det vil si den som instituttene styrer selv har fakultetet, som Johansen også peker på, gjort noen justeringer for å utjevne skjevheter som av ulike grunner har oppstått gjennom de siste 20-30 årene. Det finnes for eksempel beslutninger, foretatt så langt tilbake som på 1990-tallet, som har medført at deler av basisbevilgningen, som tidligere var en del av den frie rammen til instituttene, ble bundet til KD-stillinger. Justeringen som har gitt veksten på Institutt for Geofag de siste årene er et eksempel på en endring for å søke bedre balanse, men det bør bemerkes at Geofag fortsatt er et av instituttene som har relativt få KD-stillinger per vitenskapelig ansatt.

KD-stillingene er fireårige, der det fjerde året brukes i undervisningen på bachelor-/masternivå eller til å utføre nødvendig arbeid i laboratorier eller felt. Beslutningene om å bruke en andel av KD-stillingene for å utjevne forskjellene mellom instituttene har derfor vært knyttet til instituttenes behov for undervisningskrefter og arbeid i laboratorier og felt. Det er også slik at dette behovet skalerer rimelig godt med instituttenes størrelse. Videre har vi stått for denne utjevning da vi mener alle institutter er like viktige og at instituttene selv må få anledning til å prioritere bruken av en andel av KD-stillingene. Fakultetet har derfor funnet det riktig å fordele denne delen av KD-stillingene rimelig likt mellom instituttene, selvfølgelig hensyntatt instituttenes størrelse. Selv om forskjellene mellom instituttene nå er relativt små er det fortsatt slik at de instituttene som Johansen definerer som «livsvitenskapsinstituttene» er blant de instituttene med det høyeste antall KD-stipendiater per vitenskapelig ansatt. Innenfor denne rammen finnes de ingen indikasjoner på at MN prioriterer livsvitenskap lavere enn andre områder.

Tung satsing på den frie og uavhengige forskningen

Videre har MN gjennom årene anvendt anslagsvis en tredjedel av KD-stillingene som egenandeler/støtte til eksternt finansierte prosjekter. Dette gjelder fellesløftet (FRIPRO), ERC-prosjekter, EU-prosjekter der fakultetet har koordinator-ansvar, COFUND-prosjekter, samt tildelinger til sentre (SFF,SFI, FME) fra Norges forskningråd. Tildelinger av KD-stillinger til innvilgede ERC-prosjekter og SFFer har utgjort den største andelen av dette.

Årsaken til at vi bruker denne tredjedelen slik, er at MN har lange tradisjoner for å prioritere grunnleggende langsiktig forskning og «excellence» i forskning. Denne tradisjonen er stor og tung på MN og strekker seg tilbake gjennom flere dekanperioder. Jeg er glad for at påtroppende dekanat er tydelige på at de vil satse på grunnleggende langsiktig forskning i bredden av naturvitenskap, teknologi og matematiske fag.

En konsekvens av å prioritere en relativt stor andel av ressursene på denne måten, er at det tidvis oppstår omfordelinger mellom instituttene. En slik omfordeling oppsto ved tildelingen av SFF'er (sentre for fremragende forskning) i forrige runde, der MN fikk flere nye SFF'er utenfor livsvitenskapsområdet. Samtidig ble et SFF innen livsvitenskap avsluttet etter ti vellykkede år. Denne omfordelende effekten ble mer synlig enn den pleier da fakultetet i tillegg fikk en reduksjon på 18 KD-stillinger fra 2019 til 2020. Det er her vi finner hovedårsaken til de endringer som Johansen peker på i sitt innlegg. Dette er ikke en nedprioritering av livsvitenskap, men et resultat av en gjennomtenkt og langsiktig strategi knyttet det å lykkes i konkurransen om de frie grunnforskningsmidlene i Norges forskningsråd og EU. Ved neste korsvei, kan dette slå ut til fordel for livsvitenskap, slik det faktisk gjorde for snart 13 år siden. Det er selvfølgelig usikkert hva som blir resultatet av neste SFF-runde, men jeg kan informere Johansen om at det er flere lovende SFF-skisser fra livsvitenskapsmiljøer på MN til den kommende SFF-utlysingen.

Tematiske prioriteringer foretatt på fakultetsnivå

Den siste tredjedelen av KD-stillingene er tildelt fagmiljøer på instituttene etter søknad der det største løftet har vært de 15 såkalte endringsmiljøene («strategic research initatives») som ble opprettet i 2013 og 2014 og der 7 av disse endringsmiljøene fikk tilleggsbevilgning i 2018.  Ved den siste tildelingen i 2018 brukte MN fagfellevurdering og MN-SAC (MNs strategiske rådgivende komité) da 7 av 15 miljøer skulle plukkes ut for videre støtte. Over årene er det tilsammen delt ut omkring 100 KD-stillinger til disse endringsmiljøene.

Dersom vi bruker UiOs definisjon på livsvitenskap, er det området livsvitenskap ved MN som har fått de fleste av KD-stillingene tildelt endringsmiljøene, tett fulgt av jord og rom og digitalisering og beregningsorientert vitenskap. Energi og materialer har fått færrest, men er også det minste området. Resultatet av disse prioriteringsprosessen er etter mitt skjønn gitt en rimelig god fordeling der livsvitenskap har kommet rimelig godt ut i forhold til de andre satsingene. Realiteten er, i motsetning til det Johansen gir inntrykk av i sitt innlegg, at tildelingene av KD-stillinger til livsvitenskap er god og at den samlede tildeling av KD-stillinger mellom de fire brede satsingsområdene er godt balansert.

IKT i livsvitenskap

Et annet viktig element er at MN innenfor de øremerkede KD-stillingene til IKT har valgt å satse på områder som medisinsk bildebehandling og bioinformatikk. Dette er områder som ligger godt innenfor det UiO definerer som livsvitenskap. Disse satsingene befinner seg i all hovedsak på andre institutter enn de institutter som Johansen definerer som «livsvitenskapsinstitutter». Ser vi derfor på den samlede tildeling av KD-stillinger, som er prioritert tematisk av fakultetet, viser alle tall at livsvitenskap har kommet godt ut av disse prosessene de siste årene.

Balanse i bredden av naturvitenskap, teknologi og matematiske fag

MN er Norges største og mest fremgangsrike fakultetet når det gjelder grunnleggende langsiktig forskning innen naturvitenskap, teknologi og matematiske fag. Livsvitenskap er en viktig del, men jeg mener at MN ikke kan prioritere livsvitenskap fremfor andre viktige områder. Vi har derfor en strategi som balanserer MNs omfattende satsing på livsvitenskap med de tre andre brede tematiske områder. Dette er jeg stolt av at vi har fått til. Selv om de instituttene som Johansen definerer som «livsvitenskapsinstituttene» har en noe mindre andel av KD-stillingen i dag enn for åtte år siden, betyr ikke dette at MN har satset mindre på livsvitenskap gjennom disse åtte årene, snarere tvert i mot.

Begrensede ressurser

Jeg har stor respekt for de forskere, inkludert Johansen, som mener at MN bør satse mer på akkurat deres forskningsområde. Det er både sunt og naturlig at det er slik. Videre er det slik at tilgangen på brilliante ideer fra fagmiljøene på MN langt overstiger hva MN har av ressurser. Dette er bra, men det avstedkommer også nødvendigheten av å ta valg. På MN er disse valgene tatt basert på lange linjer og omfattende prosesser med bred deltagelse. Slik har det vært så lenge jeg har vært en del av ledelsen på MN (og det er snart 16 år).

Det er videre helt åpenbart at ikke alle vil være enig i de valgene som er tatt, og det er vanskelig å lese Johansens innlegg på noen annen måte enn at han mener at hans eget område, det vil si livsvitenskap, bør prioriteres høyere enn andre områder på MN. Det er et greit standpunkt, men det er altså slik at MN satser på livsvitenskap.

Innlegget ble først publisert i Uniforum