Image
A sense of urgency - the Boston innovation ecosystem

A sense of urgency - the Boston innovation ecosystem

Boston-regionen er en trykk-koker av kreativitet hvor kunnskap produsert i verdensledende institusjoner utnyttes til samfunnet beste. En voldsom konsentrasjon av sterke forskningsinstitusjoner er grunnmuren for den voldsomme utviklingen regionen har sett de siste 10-årene og da spesielt innenfor livsvitenskap, men det er ikke nok i seg selv. Kunnskap må tas i bruk og da er kvaliteten av dialogen mellom akademia og samfunnet forøvrig en kritisk faktor, og Boston-regionen ser ut til å preges av åpne grenseflater, dynamikk og pragmatisme. Du finner ingen klar organisasjonsstruktur som beskriver økosystemet for innovasjon i Boston regionen, men heller et fargerikt fellesskap av ulike aktører som tilsammen utgjør et funksjonelt fellesskap.
 
Hva er essensen av Boston regionens vitalitet? Jeg tror ikke jeg kan gi fasitsvaret etter en uke som gjest, men jeg kan gjøre meg noen tanker. Dersom jeg tillater meg fire ord/karakteristikker så vil jeg si Kvalitet, Impact, Konsentrasjon og Konkurranse; KIKK
  • Kvalitet fordi suksess avler suksess. De akademiske institusjonene er så gode at middelmådighet ikke har en sjanse. Ulempen er nok at systemet er nådeløst. 
  • Impact fordi vitenskaperne har en "sense of urgency". Vitenskapen er motivert av at den skal gjøre en forskjell, og siden de virkelig kan gjøre en forskjell for samfunnet, så har vitenskaperne her en beundringsverdig utålmodighet. Og samfunnet her tror virkelig på vitenskapens skaperevne. Dana Farber cancer institute samlet f.eks. i 2015 inn 45 mill dollar på ett enkelt veldedighets-sykkelritt.
  • Konsentrasjon fordi det er den samla kompetansen i mange verdensledende institusjoner, mellom to t-banestopper, som gir den sterke kunnskapsbasen som tiltrekker seg både store hjerner og store lommebøker.
  • Konkurranse fordi det er så mange aktører, og her er virkelig enhver sin egens lykkes smed. Man må lykkes eller forsvinne.
Det er selvfølgelig ikke slik at vi kan eller bør implementere den samme tankegangen i Oslo, men det er likevel mye å lære av Boston. Vi må kanskje flytte vårt Norske mykere økosystem for forskning og innovasjon noe mer mot det vi opplever her. 
  • Kvalitet - Benner og Öquist (Room for increased ambitions, 2014) mente at institusjonene selv og NFR kunne være enda klarere på å prioritere kvalitet i forskning. Insentivering for å nå våre mål er dermed viktig. Men vi må som institusjon se lengre enn forskning og innovasjon. Kvalitet i forskning, kvalitet i innovasjon, og ikke minst kvalitet i studier henger sammen og denne sammenhengen må vi understøtte - og det må vi gjøre selv.
  • Impact - det er ingen motsetning mellom grunnleggende forskning og det å ha applikasjonsmål eller impactmål. Forskningsmiljøene vi besøkte her - de verdensledende forskningsmiljøene - jobber langsiktig, men er samtidig drevet av at de kan gjøre en forskjell. Det er kanskje derfor de har en troverdighet som muliggjør store donasjoner til grunnleggende forskning som eksemplifisert ved sykkelrittet nevnt over.
  • Konsentrasjon - det er konsentrasjon av kompetanse som definerer lokalisering av internasjonale bedrifter. De må finne de kandidatene de trenger for å lede an i en sterk konkurranse hvor kunnskap er trumf. Vårt kommende Livsvitenskapsbygg kan og må bidra til at Oslo-regionen blir enda sterkere i så måte. Bygget vil internt utgjøre en grenseflate mellom matnat, medfak og OUS. Men vi vil mer enn det. Vi skal skape myldreplassen som åpner UiO:livsvitenskap og sørger for en sterk vekselvirkning med samfunnet forøvrig.
  • Konkurranse - Benner og Öquist igjen. Tøffere prioriteringer basert på kvalitet. Tanken om at nasjonale landslag hever forskningskvaliteten vil nok ha liten forståelse i Boston. Her er kvalitet så selvfølgelig at kvalitetsheving av svakere miljøer ikke er et tema. Kvalitet ivaretas ved en "survival of the fittest" mekanisme. 
Igjen, og la det være helt klart, vi må finne vår egen versjon av det totale økosystemet for forskning, utdanning og innovasjon. Vi kan ikke kopiere Boston. Det som dog er helt klart er at en videreutvikling av dialogen og samspillet på tverrs av akademia, næringsliv og forvaltning blir særdeles viktig. Ingen grunn til ikke å være optimist!