Pulverisering og forskningspolitisk fravær

I Aftenposten 15. desember 2010 tar Knut Olav Åmås for seg Forskningsrådets rolle som pådriver i norsk forskning. Åmås peker på at helheten i norsk forskningspolitikk svekkes fordi makten er fordelt på 16 sektordepartementer med hver sine sterke føringer på hvordan midler skal brukes. Åmås skriver videre at svært få regjeringsmedlemmer er opptatt av forskning, noe som gjør koordineringsjobben til forskningsdepartementet svært vanskelig. Åmås har trolig helt rett i dette, men nøkkelen til et større politisk engasjement for forskning ligger ikke primært hos fagstatsrådene, men hos statsministeren. Det er svært lenge siden vi har hatt en statsminister som har vært genuint opptatt av forskning, og dagens statsminister er tilnærmet fraværende på den forskningspolitiske arena. Dette er ikke bra for landet!

[BAD IMAGE  LINK]
Åmås tar videre til orde for at Norges forskningråd må bli skarpere i kantene, og jeg tolker Åmås dithen at han mener Forskningsrådet i større grad enn i dag må utfordre det (forsknings)politiske systemet. Forskningsrådet kan gjerne utfordre politikerne mer, men nøkkelen ligger i å gi Norges forskningsråd større strategisk frihet. I korthet betyr dette at departementene må redusere eller fjerne føringene på de midlene som kanaliserer til gjennom Norges forskningråd. Et nærliggende forslag er å samle bevilgningene til Norges forskningsråd i færre departementer. Man kunne tenke seg at alt ble lagt til et departement, men dette er trolig umulig å få til! Litt avhengig av hvordan "kaka" deles er det imidlertid realistisk å tenke seg at ansvaret for bevilgningene til Norges forskningsråd kan plasseres i 2-4 departementer. Dette spørsmålet har med jevne mellomrom vært fremme i debatten rundt organisering av pengestrømmen gjennom Norges forskningråd. Hovedargumentet i mot en slik rasjonalisering er at da vil færre statsråder være opptatt av forskning som i sin tur vil avstedkomme at det bevilges mindre penger til forskning. Dersom dette er riktig har statsministeren et alvorlig problem, men det kan også tenkes at dersom færre statsråder har ansvaret vil forskning stå høyere på deres agenda. En vesentlig ulempe ved at forskningsbevilgningene kommer fra mange departementer er at  ansvaret pulveriseres og at koordineringen blir vanskelig.  Forskningsrådet har siden 1993 vært gjennom tre omorganiseringer. Den siste av disse omorganiseringene iverksettes akkurat nå ved inngangen til 2011.  Er det på tide å omorganisere (konsentrere) ansvaret for forskningen i departementene? Svaret er trolig et rungende JA!