Klimadebatten og forskjellen på Giæver, Humlum, Brekke og Prestrud

I klimadebatten er frontene steile og meningene sterke. Det er jo mye som står på spill, i bunn og grunn er det vår fremtid på jorda. Alle debattanter slår om seg med vitenskapelige argumenter, men hvordan kan en skjære gjennom og forstå noe av dette?

Av Sverre Holm
Publisert 9. nov. 2011
I klimadebatten er frontene steile og meningene sterke. Det er jo mye som står på spill, i bunn og grunn er det vår fremtid på jorda. Alle debattanter slår om seg med vitenskapelige argumenter, men hvordan kan en skjære gjennom og forstå noe av dette?

Det hjelper å forenkle for å forstå og jeg er kommet til at når det kommer til stykket så koker det ned til tre typer standpunkter. Kanskje kan den tre-punkts veiviseren som følger her også være nyttig for andre.

Men først data. Figuren over viser temperaturutviklingen de siste 160 årene. Selv om det kanskje har vært en liten utflating i det siste, så har temperaturen steget jevnt og trutt med omtrent en halv grad de siste 30 årene.

De tre posisjonene er:

1. Målefeilleiren. Det er ikke så mange som er så skeptiske at de hevder at dataene er feil. Dermed er dette et klart mindretallsstandpunkt. Nobelprisvinneren Ivar Giæver er en fremtredende representant. Han begrunnet det i Aftenposten i sommer i kronikken "De forunderlige klimamytene" med argumenter som provoserte mange.

2. Dataanalyseleiren. Hovedtrekkene i temperaturkurven passer ganske godt med enkle funksjoner som en parabel og en sinus med periode på ca 63,5 år som slynger seg rundt den. Figuren under er laget ved å bruke en metode som er sentral i signalbehandling, Fourieranalyse, på data for global temperatur. Legg merke til hvordan sinussvingningen er mulig å kjenne igjen i måledataene i den øverste figuren.

 

Lignende fremstillinger og forklaringer kan en finne hos Klimarealistene. Sinusen blir ofte tolket som påvirkning fra utenfor jorda. Noen mener den skyldes solflekkenes Gleissberg-syklus som er i området 70-100 år i kombinasjon med litt slark i månens bane. Men det som tilsynelatende kan se ut til å passe best er nok påvirkning fra Jupiter og Saturn da deres baner gjentar seg med omtrent 60 år.

Selv om dette er fysiske modeller så er ingen av mekanismene for hvorfor de skulle påvirke klimaet særlig godt forstått. Derfor er det ikke så lett å begrunne dem annet enn ved å peke på at de svinger omtrent likt. På den ene side kan dette virke som litt tendensiøs vitenskap, men på den annen side så er slike slutninger basert på datalikhet ikke uvanlig å gjøre i fag som geofysikk. Et nylig publisert eksempel er koblingen de siste 300 millioner år mellom retningen på jordas magnetfelt og hvorvidt landmassenes tyngdepunkt er drevet til den nordlige eller sørlige halvkule. Kollokvium.no hadde nettopp et innlegg om dette.

Det var sinusen, men hva med parabelen? Her er det grovt sett to måter å forholde seg til den på:

A. Alt er naturlige svingninger. De mest skeptiske, som professor i fysisk geografi Ole Humlum, sier at ikke bare er sinusen en naturlig svingning, men også den prikkede bakgrunnskurven. De forklarer den som en langsom svingning over mange hundreår med henvisning til at 1100-tallet var varmt i Norge og 1700-tallet litt kaldere. Nå skal vi være på vei oppover igjen og dermed er den menneskeskapte påvirkningen minimal og det skal være mulig å forutsi hvordan det vil gå framover.

B. Skylddeling. Andre går for skylddeling og vil si at parabelen skyldes menneskelig påvirkning som er blitt sterkere og sterkere de siste 50-60 årene. Omtrent halvparten av de siste 30 års økning blir dermed menneskeskapt og for resten får vi skylde på sola, slik som solforsker Pål Brekke gjorde i Aftenposten 7. november. Brekke har nok en mer fysikkbasert tilnærming til dette enn andre som stiller spørsmål ved IPCCs vurderinger, så han kan nok på mange måter passe inn under neste punkt, fysikkleiren, også. Leserne får ha meg unnskyldt at det forenkles litt i dette korte innlegget om et så komplisert spørsmål.

 

3. Fysikkleiren. Her er modeller for atmosfære, solinnstråling osv i fokus. Dette er IPCCs og direktør Pål Prestrud på Ciceros vinkling og det ligger en klar naturvitenskapelig ambisjon om forståelse bak den.

De fem største bidragene er illustrert ved siden av i figuren fra Globalwarmingart fra 2004. Det finnes flere slike figurer og de kan variere noe seg i mellom, men prinsippet bak forklaringen er det samme.

De tre effektene i figuren som er menneskeskapt er økning i drivhusgasser som CO2 som gjør det varmere (blå), utslipp av partikler i atmosfæren som trekker temperaturen ned (lilla) og til slutt en liten effekt av endring i oson i stratosfæren og troposfæren (cyan).

De naturlige mekanismene i fysikkmodellen er en oppvarming fordi solas innstråling har økt litt (rød) og en avkjøling fordi det er vulkaner som har sluppet ut partikler (grønn). Temperaturkurven svinger fordi vulkaner som Krakatau i 1883, Pinatubo i 1991 og andre mindre utbrudd tilfeldigvis passet ganske godt med sinusen over. I denne modellen blir solas ansvar for temperaturøkning redusert til 10-20%.

Den siste tilnærmingen, den som er basert på å forstå hvert enkelt bidrag (reduksjonisme) og naturvitenskaplige forklaringsmodeller er den som står på det beste vitenskapsteoretiske fundamentet. Men det betyr ikke at siste ord er sagt om modellenes nøyaktighet og treffsikkerhet - dette er jo et veldig aktivt forskningsfelt. Ut fra at både de fysiske modellene (3) og dataanalysen (2) beskriver den samme jordkloden, så må de jo en gang i fremtiden når klimaet er blitt bedre forstått, gi samme svar. Mens vi venter på det, så er det altså en usikkerhet på hvor mye som skyldes sola, alt fra 10 til 50%.

Det er greit nok å skylde på sola, men vi burde jo være minst like mye opptatt av resten - den menneskeskapte klimaøkningen - enten den nå er på 50 eller 90% av totalen. Det burde være nok uansett til å anspore til innsats for å redusere utslipp og vår alt for store avhengighet av fossile brennstoff.

Denne artikkelen er også publisert på kollokvium.no