Forkningsmeldingen - neste gang

Av Morten Dæhlen
Publisert 15. mars 2011
I løpet av en tiårsperiode har tre ulike regjeringer levert tre utmerkede forskningsmeldinger.  I 1999 kom meldingen ”Forskning ved et tidskille” med Jon Lilletun som forskningsminister, deretter presenterte Kristin Clemet meldingen ”Vilje til forskning” i 2005 før Tora  Aasland la frem sin melding, ”Klima for forskning”, i 2009. Alle disse tre meldingen er gode, til dels svært gode. De gir et godt bilde på norsk forskning, de tar inn over seg hva som skjer på den internasjonale arena og leseren kan i hver melding finne noen tidsriktige nyheter. Vi skriver 2011 og Regjeringen er i gang med en ny forskningsmelding. Denne kommer helt sikkert til å bli velskrevet og som de tre foregående vil den ganske sikkert gi et godt bilde på norsk forskning. Spørsmålet er; hva bør den inneholde av nyheter og forslag til tiltak for norsk forskning? La meg peke på to forhold av stor forskningspolitisk betydning og som jeg mener er avgjørende for norsk forsknings fremtid:
  • Det finnes ingen grunnleggende politisk diskusjon om hvor stor andel av forskningsmidlene som skal kanaliseres direkte til grunn- forskningsmiljøene (som i all hovedsak er universitetene), og hvor stor andel som skal kanaliseres gjennom virkemiddelapparatet (Norges forskingsråd og EU) til prosjekter og investeringer i infrastruktur for forskning. Et viktig poeng er at den direkte bevilgningen er tett knyttet til utdanning, mens prosjekter gjennom virkemiddelapparatet går bare til forskning. I tillegg er ikke prosjektene gjennom virkemiddelapparatet fullfinansiert slik at universitetene må bruke deler av den direkte bevilgningen som egenandel. Over tid har andelen som kanaliseres gjennom virkemiddelapparatet økt til fordel for den direkte bevilgningen. Effekten av dette er todelt: i) at andelen egeninitiert forskning (uten søknader) går ned fordi utdanningsoppgaven ligger fast eller øker (på grunn av yngrebølgen), og ii) institusjonenes strategiske handlingsrom reduseres. Det første kan til en viss grad kompenseres ved å øke rammene på frie programmer, mens det andre i noen utstrekning kompenseres gjennom at institusjonene selv kan velge hvem som får anledning til å søke om midler til sentre (f.eks. SFFer og SFIer). Spørsmålet er om utviklingen har gått for langt i retning av å bruke virkemiddelapparatet som tildelingsmekanisme fremfor direkte bevilgninger? En åpenbar problemstilling er at det blir vanskeligere og vanskeligere å starte helt nye satsinger fordi disse i utgangspunktet ikke er i posisjon til å konkurrere om prosjekter innenfor disse virkemidlene samtidig som frihetsgraden reduseres.
  • Vi har riktignok en forskningsminister, men er ansvaret for forskning for fragmentert i det politiske systemet. I dag er det 16(!) departementer som bevilger midler til Norges forskningsråd. Alle departementene har mer eller mindre sterke føringer på disse midlene, noe som i sin tur gir stramme rammer for videre tildeling av midlene. En åpenbar konsekvens er at brorparten av midlene tematiseres. Tematisering i seg selv er ikke galt, men gir denne situasjonen en vedvarende ubalanse mellom tematiserte programmer og midler til åpne arenaer (fri programmer og sentertildelinger)? Politisk styring av forskningsmidler inn i mot ulike tema er noe vi må og skal leve med, men bør ikke Norges forskningsråd få større frihet i forvaltningen av sine ressurser til forskning? Vil det i så fall være riktig å redusere antall departementer med ansvar for forskning? Er det mulig å gjøre tildelingen av disse midlene på en enklere måte? Vil politikerne i større utstrekning enn i dag gi virkemiddelapparatet, grunnforskningsinstitusjonene og forskere mer myndighet med et påfølgende større ansvar?
Jeg håper dette blir sentrale spørsmål  i den nye Forskningsmeldingen!