Gaustadbekkdalen II: Livet på rom 2309

Av Morten Dæhlen
Publisert 5. sep. 2010
 

I forrige episode om Gaustadbekkdalen var jeg helt uvitende om denne dalen et par steinkast unna Vilhelm Bjerknes hus. Nå hadde Gaustadbekk- dalen blitt en realitet også for meg. Det er slutten av 1980-tallet og jeg hadde mitt daglige virke som PhD-student på rom 2309 i Informatikk- bygningen.  Jeg travet fortsatt rundt med sorte olabukser og fiskebeinsfrakken etter bestefar. (Det hører med til historien at fiskebeinsfrakken snart hadde gjort sitt etter mange år med bestefar og nærmere 10 år med meg på Blindern.) Institutt for informatikk var fortsatt et ungt institutt som nylig hadde feiret sitt 10-års jubileum og flyttet til nytt bygg i Gaustadbekkdalen. Institutt for informatikk flyttet fra Fysikkbygningen til Informatikkbygningen  i 1987, men allerede ved innflytting var Informatikkbygningen for liten for Institutt for informatikk. Aktiviteten var stor og instituttet var i konstant vekst. Stadig flere studenter strømmet til faget og interessen fra omverden ble bare større og større. Det var morsomt å være PhD-student på Institutt for informatikk på slutten av 1980-tallet. Jeg delte rom 2309 med en annen PhD-student. I vår fylte denne andre PhD-studenten 50 år og jeg hadde gleden av å holde en tale til jubilanten, bl.a. om livet på rom 2309. Her er et lite utdrag fra talen: "........ Det er fredag. Det hadde blitt lyst ute - denne knitrende kalde vinterdagen i februar. Musikeren (den andre PhD-studenten) ankommer sitt andre hjem – rom 2309 i et ganske nytt bygg et sted på Blindern. Håret er fremdeles stramt festet i en vakker hestehale, som selv Julia Roberts ville misunne denne flotte unge mannen. Klokka nærmer seg 9 om morgenen. På rommet sitter en annen fyr. Denne andre fyren hadde betydelig mindre hår og var som vanlig nesten ikke mulig å snakke til der han satt langt inne i for-løkkene sine – disse merkelige matematikk-greiene som skulle løse alle verdens utfordringer! Det var stille, man hørte bare lyden av skritt der han startet sitt daglige rituale. Dette rituale gikk ut på å konvertere seg selv fra musiker til forsker. Han slang fiskebeinsfrakken (også denne studenten hadde fiskebeinsfrakk) over en stol, rettet på skjorta, hentet sin røde avlange kaffekopp, hentet kaffe, vannet Gunnar, kastet et raskt blikk på et stykk grønn Tuborg i bokhylla, gikk på do nøyaktig kvart over 9, kom deretter lykkelig tilbake til rom 2309, og satte seg etter hvert ned på stolen foran pulten foran vinduet. Han var klar! Det formelig oste konsentrasjon mens timene gikk! Velformulerte fraser fant veien fra hjernen, gjennom fingertuppene, inn i den digitale verden og etter hvert ut på papiret. Hjernen var for øvrig plassert under et stadig mer bustete hode. Formiddagensøkten var lang, men også den gikk mot slutten. Romkameratene begynte å snakke sammen, de sjekket om Gunnar hadde det bra – Gunnar hadde for øvrig grønt hår og bodde i en gammel kaffekopp. Det var tid for mat. Opp av en pose fisket han opp to bananer. Den ene bananen gikk den veien den skulle, mens den andre ble hengt opp i taket i en tynn tråd. Forskeren ville vite hvor lenge bananen ville komme til å henge der før den falt ned. Nå var det tid for å snakke sammen, samarbeide, diskutere tanker og ikke minst løse de store gåtene. Det oser engasjement! Håret hans var ikke lenger stramt festet i en hestehale i nakken. Etter noen timer som forsker lignet håret hans mer på ei høysåte som hadde vært utsatt for liten storm! Selv Einstein hadde en mer ryddig hårsveis. Dagen gikk - det ble kveld – det lyste fortsatt på rom 2309, men de rakk allikevel de tre siste timene i RF-Kjelleren denne fredagen i februar. En vakker sommerdag noen måneder senere falt bananen ned! Det var egentlig litt leit, fordi selve symbolet på rom 2309 hadde forlatt rommet, men Gunnar var fremdeles hjertelig tilstede med sin grønne pannelugg..........." Jeg sitter også i dag på rom 2309 i Informatikkbygningen. Nå sitter jeg alene!