Image
""

Villreinen har havnet på rødlista. Den trues fra mange kanter. Foto: Olav Strand/NINA

Hyttebygging, skrantesyke og nedgnagde gevir truer reinen på den norske vidda

Villreinen står nå på den norske rødlista. Det er mange grunner til at det går nedover, men de viktigste er menneskelige inngrep og forstyrrelser.

Det er mange årsaker til at det går nedover med villreinbestanden i Norge, men de viktigste årsakene er menneskelige inngrep og forstyrrelser.

Klimaendringer vil i økende grad påvirke bestandene. Hyttebygging er blant de største menneskelige inngrepene som påvirker dem mest.

– Selv om hyttene bygges utenfor reinsdyrarealet, fører hytteutbyggingen til mye mer trafikk inn i villreinområdene, sier biolog Atle Mysterud.

– På Hardangervidda ser vi at reinsdyra er i elendig tilstand. Om sommeren blir reinsdyra stående og beite i dårlig habitat, antagelig fordi det er for mye forstyrrelser i de gode områdene, sier Mysterud som er professor ved Institutt for biovitenskap.

Turglede og hyttekos forstyrrer naturen

Kos og familiehygge på fjellet er også i ferd med å ta over leveområder til svært mange arter i Norge, og villreinen er et av dem som blir mest påvirket. Selv om turgåing på fjellet er sunt for både kropp og sjel, kan det være forstyrrende for naturen når pågangen er stor.

Mennesker på vandring inne i villreinområdene kan føre til at reinsdyrene blir forstyrret på sommerbeite, som igjen påvirker hvor godt de tåler vinteren. Biltrafikk på veiene kutter opp landskapet så dyrene ikke kan trekke mellom de beste sesongbeitene. Dersom vi klarer å ta bedre vare på arealene der villreinen ferdes, er mye gjort, mener Mysterud. 

– Fylkesmannen i gamle Hordaland gikk imot utbygging i gamle Sysendalen som er et av kalvingsområdene til villreinen på Hardangervidda. Dette ble overkjørt på regjeringsnivå, så de får nå lov å bygge ut hytter, hoteller og skitrekk inne i kalvingsområdet mot at det stenges av en måned til kalvingen om våren.

– Tiden for den ukontrollerte hyttebyggingen bør snart være over, og vi må ha en debatt om hvor og hvor mye, sier Mysterud til Titan.uio.no. 

LES OGSÅ: Nye veier og bygninger stenger for dyrenes naturlige ferdselsårer

Det er villreinen som berøres av menneskelig tilstedeværelse. Villreinen er svært sky og flykter så fort den får ferten av mennesker. Ifølge Mysterud betyr ikke dette at vi må slutte å ferdes i naturen, for det er fullt mulig å gjøre dette på naturvennlig vis: 

– Mennesker liker å følge rødmerkede stier. Vi bør tenke litt på hvor vi legger dem og til hvilke tider på året de bør være åpne. Fri ferdsel står veldig sterkt, men hvordan man merker opp stier, og opplysning kan ha positive effekter, mener Mysterud.

Foto: Olav Strand/Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Klimaendringer fører til sult, stress og sykdom

Det er ikke fristende å stå rolig når du er omgitt av en sky av mygg og andre blodsugere. Det er det heller ikke for reinen. Verst for villreinen er bremsene, som sprøyter larver inn i nesa til villreinen.

Larvene til svelgbremser og hudbremser utvikler seg til å bli rundt tre centimeter lange og temmelig tjukke nede i svelget eller under huden. Når bremsene angriper flokkene, blir reinsdyra svært urolige og avslutter beitingen. Det fører til redusert mulighet til å fete seg opp til vinteren.

Bremsene er bare aktive når det er varmt. Reinsdyra oppsøker derfor snøfonner med kaldere luft som gjør det vanskeligere for bremsene å være aktive. Klimaendringene gjør nå at snøbreene forsvinner i fjellene, og da forsvinner også de tilfluktsstedene reinsdyra bruker når aktiviteten til bremsene er som høyest på varme dager. Hvor store konsekvenser dette får for villreinen, er foreløpig usikkert.

Endringer i snødekket, vær og temperaturforhold påvirker tilgjengeligheten og kvaliteten på beitet. Om vinteren bruker reinsdyra energi på å sparke opp beitegroper for å få tilgang til lav. Hvis det er hard is, eller ekstreme mengder snø kan dette gi problemer. Én hard vinter kan få store konsekvenser for en reinsdyrpopulasjon.

På Brøggerhalvøya på Svalbard døde om lag 80 prosent av reinsdyrpopulasjonen som følge av nedisete beiter i 1993/1994. Med lite snø i fjellet får man heller ikke like varierte tidspunkt for melting, og tilgang på nye spirer er så viktig for kvaliteten på sommerbeitene.

Sykdommer kan også bli vanligere med endret temperatur og nedbør. I 2019 døde et sted mellom 500 og 1000 reinsdyrkalver på Hardangervidda av sykdommen fotråte. Det er en sykdom som er forbundet med et fuktigere klima, og den dukket opp blant villrein i Rondane for første gang i 2007. Sykdommen er mest kjent hos tamrein, men i Norge er det først og fremst villrein den er en trussel for. 

Skrantesyke og nedskytning

Det er imidlertid en annen sykdom som helt uventet har dukket opp og utgjør den største trusselen for villreinen: skrantesyke. Skrantesyke er ikke koblet til klimaendringer. 

– I tillegg har vi nå skrantesyke og med den følger det også veldig dramatiske forvaltningstiltak. Det er en vanskelig balansegang mellom inngripende tiltak på kort sikt mot den potensielt store negative effekten av skrantesyke på lang sikt. Det er et skikkelig dilemma og paradoks, sier Mysterud.

Hvis sykdommen får etablert seg, vil det ikke være mulig å bli kvitt den.

Et av forvaltningstiltakene mot sykdommen er å ta ut bestanden i de berørte områdene, og deretter ha en karantenetid hvor området er fritt for reinsdyr. Dette har gjort at tusenvis av dyr er skutt, og det er en medvirkende årsak til at villreinen nå står på rødlista.

Sykdommen ble først oppdaget i Nordfjella, der hele bestanden på over 2000 dyr ble skutt i 2017/2018. Dessverre dukket det opp et nytt tilfelle på Hardangervidda i 2020.  

– Det er tragisk hele den saken. Å ta ut reinen i Nordfjella var helt forferdelig. Det er første gang at jeg som fagperson har ligget våken om natta fordi alvoret tynger så vanvittig.

– Jeg har selv jaktet i Nordfjella i mange år, første gang som 20-åring, og faren min før meg, så det var jo «min» bestand også. Det å sitte der og nikke til at dette burde gjøres, var helt forferdelig, forteller Mysterud. 

Gevirkannibalisme gir mindre mat til mor og barn

–  Vi kjenner ikke opprinnelsen til den smittsomme varianten av skrantesyke, men vi tror det kan ha utviklet seg fra det vi kaller sporadisk prionsykdom. Slike sykdommer oppstår fra tid til annen ved en tilfeldighet, sier Mysterud.

Slike tilfeller av sporadisk prionsykdom, såkalt atypisk skrantesyke, er påvist hos elg og hjort i Norge. 

Flere utbrudd av prionsykdommer er koblet til ulike former for kannibalisme, siden det gir økt risiko for eksponering for prioner i nervevev fra individer med sporadisk prionsykdom. Mysterud tror det kan være årsaken til at prionsykdom har dukket opp hos reinsdyra også.

På 1990-tallet ble det oppdaget et uvanlig fenomen: Reinsdyra i disse områdene begynte å gnage på hverandres gevir. Det er ikke uvanlig at hjortedyr kan gnage på gevir som ligger på bakken, men i dette tilfellet stod dyra og gnagde geviret av hverandre. Når dyra spiser gevir, er det gjerne fordi de trenger mineraler som for eksempel kalsium. 

Villtkamera fra mai 2019 viser reinsdyr med nedgnagde gevir. Foto: Autokamera/NINA

 Bare stumper igjen av geviret

– På vårparten er det bare stumper igjen av gevirene hos simlene. Dette antyder at det er en eller annen ting som har endret seg i miljøet. Om det er linket til mennesker eller ikke, vet vi ikke, sier Mysterud.

Sammen med forskerkollegaer har han presentert en teori om at gevirgnaging kan være en bakenforliggende årsak til at skrantesyke oppsto.

– Vi har eksempler på at de gnager gevir som fortsatt er i vekst. Det innebærer at de får i seg nervevev fra andre individer. Det kan derfor gi økt risiko for eksponering for prioner hvis man gnager på geviret til et individ med atypisk skrantesyke. 

Radiomerket villrein med helt nedgnagd gevir. Foto: Olav Strand/NINA

Reinsdyr er det eneste hjortedyret hvor også simlene (hunndyrene) har gevir. Ifølge Mysterud er dette viktig for det sosiale samspillet mellom dyra om vinteren.

Bukkene feller sine gevirer om høsten, og det gjør at simlene har et overtak om vinteren, ettersom de beholder sine til våren. Da kan simlene forsvare viktige ressurser, som beitegroper, og på den måten sikre seg mat til seg og kalven sin. 

– Hvorfor de lar andre beite ned geviret sitt er et mysterium. Ut ifra de dataene som villreinforsker Olav Strand i NINA har samlet, ser vi helt ekstreme nivåer av dette. På Hardangervidda i dag er vi oppe i 70–90 prosent nedgnagde gevir, sier Mysterud. 

LES OGSÅ: Reinsdyrene er blitt kannibaler

Ser på deg mens du slakter

Selv om nedskytning er brutalt, er målet å bli kvitt skrantesyken. Det betyr at områdene som i dag har reinsdyrkarantene skal etableres som reinområder på nytt. Da er det viktig å velge ut de riktige dyrene.

Mange vil gå for å velge dyr som har lav mottagelighet for skrantesyke, forståelig nok. De mer robuste genvariantene er det imidlertid flest av blant tamrein, men å reetablere et villreinområde med tamrein mener Mysterud er en dårlig idé.

– Vi vet at adferd sitter i genene. Bestandene med opprinnelig tamrein, er ikke sky. Du kan skyte dem, og av og til står de og ser på deg mens du slakter. I mange områder er det seleksjon på størrelse, farge på skinn, og en del åpenbare synlige forskjeller, men mange egenskaper er også dårlig dokumentert, forklarer Mysterud. 

Tamrein er ikke på rødlista

Når ville dyr blir tamme, kalles det gjerne domestisering. En del av den prosessen er at utvelgelsen av gener er annerledes enn hos ville dyr, vi avler jo fram egenskaper vi mennesker er interessert i. Dette kan være økt hastighet på vekst og reproduksjon, som er typisk for husdyr.

Over tid fører det til store forskjeller, og selv om det temmede dyret skulle bli vilt igjen, vil genene den har med seg være annerledes enn hos de ville individene. 

– I domestiseringsprosessen får du fiksering av en del gener. Vi har ikke god dokumentasjon på hvor sterkt det er hos rein. Hos en del saueraser som var svakt domestisert, og som siden har levd i hundrevis av år uten mennesket, ser vi imidlertid helt andre egenskaper enn hos dem som aldri har vært domestisert, forklarer Mysterud.

Den omvendte prosessen, når domestiserte dyr får leve fritt igjen i naturen, kalles feralisering. Man ender ikke opp med det samme utgangspunktet, siden mye genetisk variasjon har blitt endret under domestiseringen.

Bestander av rein med opprinnelig tamrein-genetikk, selv om de forvaltes gjennom jakt, regnes heller ikke med når rødlista for truede arter utarbeides. Det betyr at om vi setter tamrein inn i Nordfjella, bidrar det til at villreinen forblir på rødlista. 

Vi kan og bør sikre «Rudolf» for fremtidige generasjoner

– Jeg er ganske sikker på at en del enkeltområder vil gå ut, slik som Rondane og kanskje Setesdal. Det vil ikke skje samtidig, men i et 50-årsperspektiv er jeg ganske sikker på at vi mister villreinen i enkelte områder, sier Mysterud. 

Internasjonalt har det også vært en nedgang. Nedgangen skyldes i stor grad klimaendringer og menneskelig påvirkning, slik som arealinngrep. 

– Et eksempel på et menneskelig inngrep vi ser i Nord-Amerika, er nedhugging av landskapet for å åpne opp for utnyttelse av gass. Da blir det mer beite til elg, og dermed en større elgbestand, som igjen gir en større ulvebestand. Ulven kan lettere ta reinsdyra, så selv om det er mye elg, er det reinen det går utover, forteller Mysterud.

Det viser hvor kompliserte årsakssammenhengene kan være.

Likevel er det ikke håpløst. Det er mulig å gjøre noe med de menneskelige inngrepene. Skrantesyken blir nøye overvåket, og prosessen med å gjeninnføre reinsdyr vil også være viktig. Dette gir håp om at det nytter å gjøre noe. 

– Drømmen er selvsagt at vi skal få tilbake en frisk villreinstamme i Nordfjella, og at det kan bidra til at vi på sikt får villreinen ut av rødlista, avslutter Mysterud.