Image
""

Stortareskog. Foto: Janne Gitmark/NIVA (CC BY SA 3.0)

Tareskogens skjulte sårbarhet

Det er mange hemmeligheter i tareskogen rett under havoverflaten. Kanskje vi kan finne svaret på hva som kan skje når det trues av et hav og en verden i dramatisk endring.

Artikkelen er skrevet av Simon Kline

Det var en litt utypisk varm vestlandsdag. Vinden var stille og den eneste lyden man kunne høre var måkeskrik og havets vanlige uro av bølger. Vi var et stykke fra land og selv om det var godt å føle solen varme kroppen, følte jeg at bølgene lokket meg ut i dypet igjen.

Saltvannet hang godt i luften den dagen og jeg prøvde å tørke bort belegget av salt som hadde limt seg på leppene mine. Jeg er litt klønete av natur i ganglaget mitt, men med bølger og alt dykkerutstyret jeg hadde på, ble det en litt ekstra spesiell vaklende dans bort til kanten av båten.

Som marinbiolog blir jeg fascinert av å kunne oppleve en verden under overflaten som ikke er ment for oss. Jeg får nesten en følelse av at jeg bryter en naturlov når jeg dykker, som om at alt som kravler, kryper, flyter og svømmer og hører hjemme i havets mørke kroker ser på meg og sier: Skal du være her?

Jeg glir ned fra båten og blir omfavnet av bølgene. De første sekundene er desorienterende, alt jeg ser er bobler som kommer fra munnstykket og bevegelsene i vannet gjør at jeg mister litt retningssans.

""
Simon Kline er masterstudent ved Institutt for biovitenskap. Artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

Et innblikk i det ukjente

Sakte, men sikkert får jeg litt bedre kontroll over hvordan kroppen min dyttes og dras av bølgene og jeg blir påminnet av havet å ta det med ro. Og der, gjemt under overflaten og den varme vestlandsdagen rett over oss, var den uendelige store undervannsregnskogen igjen.

Den strakk seg i alle retninger, en brun eng som vaiet til og fra i klare lysstråler som brytes i vannet. Jeg var igjen kommet til tareskogens verden. Stortarens herredømme.

Stortare er en mektig brunalge som kan vokse opp mot tre meter og bli opptil 20 år. Den er arkitekten bak mesteparten av tareskogen langs norskekysten. Selv om det ikke er den eneste taretypen vi har, mener jeg det er den mest praktfulle.

Med et sterkt festeorgan som klamrer seg fast, en solid stilk og blader som oppdeles i flere deler som mange lange fingre, får jeg nesten en litt utenomjordisk følelse når jeg svever over alle disse bladene som koreografert svanser rundt.

Jeg prøver å gjøre meg selv usynlig, for det er i usynligheten at tareskogen våkner til. En taskekrabbe smyger seg litt ut på bunnen, klørne klar til angrep. På kanten av skogen titter en enslig lyr ut på meg, foran valfarter noen sei forbi. Det er en bevegelse under meg og jeg skimter den karakteristiske grønnbrunlige fargen av en ulke, men på noen sekunder er den så godt kamuflert igjen i den tjukke taren at den forsvinner.

Og her er det mye jeg ikke ser, uansett hvor usynlig jeg prøver å late som jeg er. Dette er et levende økosystem, stortare på stortare som sammen danner et kritisk habitat for andre arter.

Livet på en stortare

Hadde jeg dratt opp et individ av stortare hadde jeg kunne sett at hver enkelt stortare er dekket av beskjedne rødalger med poetiske navn, sånn som fagerving, eikeving, rødlo og fjærehinne, alle klamret fast til stilken på stortaren. Kanskje en nakensnegl eller to som kryper opp og ned, lett å se med sterke farger og mønstre som kan nesten bare beskrives som psykedelisk.

Med mikroskop kan man også kanskje se et samfunn av diatomeer (mikroskopiske encellede alger), bakterier eller kanskje noen mosdyr, et fascinerende dyr som har en krans av tentakler som den bruker til å filtrere vannmassene på jakt etter mat.

""
Stortare med epibionter (påvekster) på stilken. Foto: Janne Gitmark/NIVA (CC BY SA 3.0)

Det er lett å undervurdere betydningen av tareskog som habitat. Tidligere studier utført har vist at det kan være godt over 100 000 smådyr i en kvadratmeter av tareskog.

Og vi har mye tareskog i Norge – over 10 000 kvadratkilometer av kysten vår er kapret av tareskog som står imot havets krefter og bruser av liv. En størrelse som tilsvarer omtrent det samme som de gamle fylkene Akershus og Østfold til sammen. Dag ut og dag inn, fra sør til nord, vokter tareskogen norskekysten.

Tarens trusler

Men selv om det på denne vestlandsdagen virker som om tareskogen er uendelig og uforanderlig, vet jeg at den er sårbar for endringene som skjer i havet. De fleste tarearter finner vi i omgivelser med kaldt, næringsrikt og grunt vann.

Som fotosyntetiserende alger, er tare avhengig av gode lysforhold for å kunne overleve. Små endringer i miljøforhold kan derfor ha store konsekvenser. Siden 1990-tallet har Skagerrak og Vestlandet opplevd en stor nedgang i sukkertare, en annen viktig tareart i dannelsen av tareskog langs norskekysten.

I sukkertarens fravær har de opportunistiske trådalgene festet grepet, ullaktige alger som legger seg som et teppe over bunnen og hindrer reetablering av den artsrike tareskogen. Med økte temperaturer som følge av klimaendringer og økt avrenning fra jordbruk, avløp og akvakultur som har mørklagt vannmassene, har de rasktvoksende trådalgene fått blomstre på bekostning av stortare og sukkertare.

Det er ikke bare i Norge at klimaendringer og menneskelig påvirkning fører til at tareskog og tarearter forsvinner. I Vest-Europa utgjør høyere havtemperaturer en trussel mot fingertare i deler av England og Frankrike.

Den tette tareskogen langs California-kysten, som består av kjempetare, en vill og langstrakt art som kan bli over 45 meter lang, har måtte slåss mot varmere vann og overbeiting fra kråkeboller, med dramatiske konsekvenser. Det samme har man sett i Australia og Tasmania, Japan og flere områder i Alaska.

Så lett kan den produktive og levende tareskogen forvitre i kampen mot endringer i miljøet. Tareskog er viktig i primærproduksjon, hvor sollys omgjøres til energi som kan benyttes av andre arter.

Tareskog fanger CO2 fra atmosfæren og lagrer det mer effektivt per kvadratmeter enn skogene på land gjør. Og tareskog er et uerstattelig habitat for veldig mange arter. Hva skjer da når mye av verdens tareskog er i tilbakegang?

Håp i den nordnorske tareskog

Kanskje Nord-Norge kan gi litt håp. Der er nemlig mye av tareskogen på vei tilbake. Etter flere tiår der kråkeboller beitet ned tareskogen i nord, har klimaendringer og varmere vann ført til at de kaldtvannlevende kråkebollene har begynt å dø ut.

Det varmere vannet har vist seg å være for varmt for det larvene til kråkebollene kan overleve i, men innenfor det stortaren kan tolerere. Med mindre beitepress har tareskog begynt å krype tilbake, og stortaren kan igjen innvies til dens naturlige rolle langs kysten.

Det er en ny vestlandsdag. Jeg vet hva som skjuler seg litt lenger ut fra land og litt lenger ned i dypet. Jeg lukker øynene og minnes tareskogen og ser den for meg, som en film på et lerret. Like klart og like grenseløst som sist gang. Jeg besøker ikke tareskogen denne dagen, men jeg vet at den er der ute, valsende, voktende og ventende.

Kilder:

Forskning.no, NIVA, Havforskningsinstituttet og Artsdatabanken.

Filbee-Dexter mfl: Marine heatwaves and the collapse of marginal North Atlantic kelp forests, Scientific Reports, august 2020.

Estes mfl: Using Ecological Function to Develop Recovery Criteria for Depleted Species: Sea Otters and Kelp Forests in the Aleutian Archipelago, Conservation biology, juni 2010.