Image
Bie i blomst.

Foto: Colourbox

Plantenes prevensjon mot seg selv

Planter har ofte blomster med begge former for kjønnsorganer, og det medfører en risiko for å pollinere seg selv.

Artikkelen er skrevet av Helene Bråten Grindeland

For en kjøttmeis er det greit. De fleste fugler og andre dyr finnes i to kjønn. Paringen skjer når hannen befrukter hunnen, og ungene består av en blanding av mor og fars gener. For plommetreet er det derimot ikke like enkelt. Hos blomsterplanter sitter de hannlige og hunnlige delene ved siden av hverandre i midten av blomsten, og da er det i utgangspunktet enkelt å befrukte seg selv.

Plantenes sexliv

Helene Bråten Grindeland er masterstudent ved Institutt for biovitenskap. Artikkelen er skrevet som en del av formidlingskurset MNKOM.

I planteriket kommer kjønn i mange former. Kjønnsorganene deres sitter i blomstene, og vanligvis sitter både hannlige og hunnlige kjønnsorganer ved siden av hverandre i midten av dem. Eggcellene produseres i fruktbladet, mens produksjon av pollen foregår i pollenbærerne.

Når en plante skal finne en partner, kan den ikke gå rundt og ta i bruk sansene sine for å ta et fornuftig valg. I stedet bruker den vinden eller pollinatorer til å spre pollenet sitt for at det skal havne på toppen av fruktbladet, den delen som kalles arret. Når en blomst er blitt pollinert, kan den bli befruktet.

Men hvorfor skal egentlig plantene gidde å bruke energi på å spre pollenet sitt og blande inn pollinatorer? Hadde det ikke vært enklere bare å befrukte seg selv når de uansett har alt som skal til?

Tilfeldige partnere lønner seg

Svaret ligger i genene. Den seksuelle reproduksjonen innebærer en sammensmelting av genene til morplanten og farplanten. Når en plante befrukter seg selv, er det en ekstrem form for innavl. Avkommet får bare gener fra ett enkelt individ, og uansett hvor bra gener det har, vil det å ha variasjon i sitt genetiske materiale være det beste for avkommet. En vanlig konsekvens av lite genetisk variasjon er lav overlevelse og fruktbarhet. Og da er det kanskje greit i det minste å prøve å finne seg en partner.

Mange ulike prevensjonsmidler

Noen planter har valgt å holde litt avstand mellom pollenbærere og fruktblad. Når pollenbærerne for eksempel er litt lengre enn fruktbladene, reduseres sannsynligheten for at en besøkende pollinator skal overføre pollen til fruktbladene i den samme blomsten.

En sikrere metode er å ha blomster med kjønnsskifte. Mange planter har blomster som først bare har enten pollenbærere eller fruktblader. Etter at pollenbærerne har produsert og spredt pollenet sitt, blir arrene klare for å motta pollen.

Når man er en plante, er den sikreste metoden likevel å ha pollenbærere og fruktblad i forskjellige blomster hele tiden. Da er det ikke mulig at pollinering skjer i den samme blomsten. Flere planter har valgt å gjøre dette, men på to ulike måter. Noen planter har både hunnblomster og hannblomster sittende på samme individ. Da kan de ulike blomstene på samme plante fremdeles befrukte hverandre, og det blir egentlig det samme som selvpollinering.

Andre planter sørger for å pollinere eller bli pollinert av et annet individ ved bare å ha hannblomster eller hunnblomster. Da er selvbefruktning like umulig som hos kjøttmeisen. Men dette er ikke gratis. En plante som bare har én type kjønnsorgan, kan ikke pollinere seg selv hvis pollinatorene eller andre faktorer svikter dem et år. De mister altså nødløsningen sin.

Beskyttelse på molekylært nivå

I tillegg til disse metodene finnes det enda mer avanserte metoder på molekylært nivå. Mange planter har det som kalles selv-inkompatabilitetssystemer. Når et pollenkorn havner på et arr på den samme planten, blir befruktningen blokkert. Hvert pollenkorn som lander på arret må oppgi et hemmelig passord, og kun pollen som er genetisk ulikt planten, får adgang og lov til å befrukte den.

I det lange løp lønner det seg for plantene ikke å velge den enkleste løsningen når de skal lage neste generasjon, og heldigvis er de utstyrt med mekanismer for å gjøre denne jobben enklere.

Kilde:

Understanding flowers and flowering: an integrated approach