Christen Smith, som døde 22. september 1816 under en ekspedisjon i Kongo, er den norske botanikeren som har fått oppkalt flest planter etter seg. Professor Per Sunding påviste i tidsskriftet Blyttia i 1985 at Smith har fått oppkalt én slekt og 23 arter etter seg. Artikkelen er gjengitt her med forfatterens og Blyttia-redaksjonens tillatelse.
Av professor emeritus Per Sunding
En meget benyttet måte å hedre velfortjente botanikere på er å kalle opp planter etter dem. I den sammenhengen tenker man gjerne på plantens latinske navn. Et slikt latinsk navn består oftest av et slektsnavn og et artsledd (artsepitet). Det «gjeveste» vil naturligvis være når vedkommende botanikers navn er å finne igjen i det førstnevnte, i slektsnavnet. Noen få eksempler på slektsnavn navngitt etter norske botanikere har vi i Gunnera, Sommerfeltia, Blyttia og Lidia, etter henholdsvis Johan Ernst Gunnerus, Søren Christian Sommerfelt, Matthias Numsen Blytt og sønnen Axel, og Johannes Lid. Anslagsvis et tredvetalls norske botanikeres navn kan gjenfinnes i slike slektsnavn.
Også artsepitetet kan ha et personnavn som stamme, bøyet i adjektivisk eller i genitivs form. I vår egen flora finner vi navn som Papaver dahlianum og Antennaria nordhageniana.
En av våre mest farverike botanikere
Vår første professor i botanikk, Christen Smith (1785-1816), var en av våre mest farverike botanikere og har vært omtalt mange ganger tidligere (se f.eks. Holmboe 1916, Lynge 1951, Nordhagen 1964). Han var en pioner som vitenskapsmann, og det på en tid da det var mange botaniske «hvite flekker» på verdenskartet. Det er således forståelig at mange kan ha følt seg kallet til å gi nybeskrevne arter navn etter ham. Faktisk er det neppe noen annen norsk botaniker som så ofte har fått planter oppkalt etter seg, riktignok utelukkende etter sin død.
Planteslekten Smithia finnes ganske visst (sågar i tre forskjellige betydninger, hvorav bare en vil kunne være gyldig). Men nå er navnet Smith et vanlig engelsk navn, og plantenavnet (-navnene) Smithia er av eldre dato enn «vår» Christen Smith. De stammer alle fra slutten på 1700-tallet og sikter på andre botanikere, først og fremst Sir James Edward Smith (1759-1828), grunnleggeren av det ærverdige Linnean Society i London. Også andre navneformer som Smithiella, Smithiantha, Smithiodendron og Smithorchis har blitt beskrevet, men det samme gjelder dem, - de går tilbake på helt andre personer. Så selv om Christen Smith nok kunne ha fortjent å få en planteslekt oppkalt etter seg, er tydeligvis de aktuelle navneformene «oppbrukt».
Oppkalte en slekt i lindefamilien
Dette fant nok også den kjente sveitsiske botanikeren A.P. De Candolle ut, men han fant likevel på en løsning: I 1824 beskrev han en ny slekt av lindefamilien på grunnlag av materiale fra Kongo, samlet av Smith, og kalte den Christiana etter Christian(!) Smith. Navneformen Christian Smith, eller rettere sagt denne feilskrivningen av Smiths fornavn, var en gjenganger i engelsk botanisk litteratur i tiden etter Smiths død og har gått igjen på trykk like til vår tid. (I beretningen om ekspedisjonen til Kongo (Tuckey 1818, s. LXIII) er han sågar blitt til «Chetien Smith»!). I beskrivelsen av den nye slekten Christiana sier Candolle (l.c.) direkte at navnet peker på dens oppdager, «In Africa ad Congo flumen ... nomen dedi ex el. et infortunato detectore Christiano Smith.» Allerede i registeret til boken der Christiana ble beskrevet, opererer Candolle forresten med skriveformen «Christiania» som vel bringer tanken hen på noe helt annet!
Andre slektsnavn enn Christiana synes det ikke å ha blitt etter Christen Smith. Men artsepitetene «smithii» (genitivs form) og «smithiana» (adjektivisk) møter vi atskillige ganger i de deler av verden der Christen Smith kom til å tå sitt korte virke. Både fra Kanariøyene, Kapp Verde-øyene og Kongo foreligger det en del planter som bærer disse navnene. Men nå gjelder det samme her som for slektsnavnene, at det utmerket vel kan være andre Smith'er enn Christen Smith som er blitt hedret ved en oppkalling. Følgelig må man altså gå tilbake til originalbeskrivelsene for å se hva som der angis som grunnlag for navngivningen, eller - oftest – hvilket materiale beskrivelsen bygger på. I atskillige tilfelle finner man da at basis for plantenavnet har vært plantemateriale samlet av Christen Smith, materiale som han ikke selv rakk å bearbeide, men som dannet grunnlag for en rekke nybeskrivelser i tiden som fulgte – ja, helt frem til 140 år senere.
Christen Smiths første ekspedisjonsreise - bortsett fra reiser i Norge, som på den tiden vel var ekspedisjoner gode nok – gikk fra England til Madeira og Kanariøyene i 1815. Mange arter herfra beskrev han selv (Hansen 1977, L6pez 1982), bl.a. kanarifuruen, Pinus canariensis. Alle ble riktignok først publisert etter hans død. 5 andre arter ble senere av kolleger og venner beskrevet under Smith-navn. Blant dem kan særlig nevnes den vakre og påfallende Sempervivum smithii (nå: Aeonium smithii) fra høytliggende fjellområder på Tenerife.
Året etter, i 1816, gikk ferden til Kapp Verde-øyene og Kongo. Førstnevnte sted samlet han 88 forskjellige arter og beskrev flere av dem som «nye»; noen bærer fortsatt hans navn som autor (Sunding 1980). Senere utforskning av øygruppens flora har videre ført til nok en «smithii» derfra, den vakre og sjeldne Odontospermum smithii.
De fleste oppkalte plantene er fra Kongo
Hovedmengden av planter som bærer Smithii/smithiana-navn stammer likevel fra Kongo. Hans 620 innsamlede arter herfra inneholdt kanskje omkring en tredjedel på den tiden ukjente arter og skaffet mange anerkjente botanikere arbeidere for lang tid. Foruten den nevnte Christiana bærer 15 eller 16 afrikanske planter slike navn og peker entydig tilbake på den uheldige norske botaniker.
Kanariøyene, Kapp Verde-øyene og Kongo, - har han så ikke fått noen planter fra vårt eget land oppkalt etter seg? Man ville kanskje først og fremst tenke på fjellfloraen, i og med at Smith særlig var aktiv som botaniker i fjellområdene. Nå er det ikke så ofte at plantearter blir beskrevet fra Norge, og det har ikke vært mulig å finne noen slike med navn etter Christen Smith. Det finnes beskrevet i litteraturen en Draba smithii, Salix smithiana, Saxifraga smithiana, m.fl., men fra helt andre kanter av verden og/eller navngitt etter andre personer. Nærmest synes «Hieracium smithii» å komme, som et navn som forekommer i en plantegeografisk diskusjon (Elf strand 1927, s. 273) for en ny art (?) fra Torne Lappmark i Sverige, men uten beskrivelse og uten angivelse av grunnlaget for navnet. Uansett så er altså dette et «nomen nudum» (et «nakent navn» og ikke gyldig).
Samlet fortegnelse
En samlet fortegnelse over de planter som er navngitt etter vår tidlige pioner innen botanikken følger nedenfor. (For en arts vedkommende, Andropogon smithianus, er det usikkert om det dreier seg om Christen Smith.)
Nå vil man i dag ofte lete forgjeves etter disse navnene, fordi de aktuelle plantene er «flyttet» til andre slekter slik at man får et sett nye smithii-navn:
- Aeluropus smithii (Link) Steud. (basert på Dactylis smithii)
- Aeonium smithii (Sims) Webb et Berth. (Sempervivum smithii)
- Asteriscus smithii (Webb) Walp. (Odontospermum smithii)
- Bystropogon canariensis (L.) L'Her. var. smithianus Christ (Bystropogon smithii Webb et Berth)
- Cissus smithiana (Bak.) Planch. in DC. (Vitis smithiana)
- Conopharyngia smithii (Stapf) Stapf (Tabernaemontana smithii)
- Hyparrhenia smithiana (Hook. fil.) Stapf (Andropogon smithianus)
- Irvingella smithii (Hook. fil.) Van Tiegh (Irvingia smithii)
- Paronychia smithii (Link) Choisy ex Link (Polycarpaea smithii)
- Pleomele smithii (Bak.) N. E. Br. (Dracaena smithii)
- Pycreus smithianus (Rid I.) C. 8. Clarke (Cyperus smithianus)
- Webbia smithiana (Less.) DC. (Vernonia smithiana)
Det bør også nevnes at det finnes annet enn levende planter oppkalt etter Christen Smith. Ved Kongo-ekspedisjonen deltok han også som geolog på si', og det sies direkte i ekspedisjonsrapporten at «there can be no doubt of his [Mr. Smith's] sufficient proficiency in that branch of physical knowledge [geology], to enable him to collect such specimens as may be useful to elucidate the geology of those parts of southern Africa ... » (Tuckey 1818 s. XXXIX).
Blant hans geologiske innsamlinger fantes fossiler, også botaniske, derav enkelte - uvisst hvor mange – som stadig bærer navnet smithii.
Mer informasjon:
Blyttia - Tidsskrift for Norsk Botanisk Forening
Originalartikkelen i Blyttia nr 2 - 1985
Litteratur:
- Candolle, A.P. de, 1824: Prodromus systematis natura/is regni vegetabilis ... 1. Paris.
- Elfstrand, M., 1927: Var hava fanerogama växter overlevat siste istiden i Skandinavien? Svensk Bot. Tidskr. 21: 269-284.
- Hansen, A., 1977: On Christen Smith's names of Canarian plants. Bot. Macar. 3: 25-34.
- Holmboe, J., 1916: Christen Smith. Et hundred-aars-minde. Naturen 40: 257-274.
- Lynge, B., 1951: Professor Christen Smith og hans død på Kongofloden i 1816. Blyttia 9:62-65.
- L6pez Gonzalez, G., 1982: Christian Smith y la nomenclatura de algunas plantas canarias. Anal. Jard. Bot. Madrid 39: 153-155. Nordhagen, R., 1964: Professor Christen
- Smith og Botanisk Hage på Tøyen. Et 150-års minne. Blyttia 22: 133-158.
- Sunding, P., 1980: Christen Smith som botaniker på Kapp Verde-øyene. Blyttia 38: 181-
- 188.
- Tuckey, J.K., 1818: Narrative of an Expedition to explore the river Zaire, usually called the Congo, in South Africa, in 1816, under the Direction of Captain J.K. Tuckey, R.N . ... London.
- Wilczek, R., 1963: Tiliaceae. pp. 1-91 i: Flare du Congo, du Rwanda et du Burundi. 10. Bruxelles.
